Reise mellom øst og vest eller omvendt

Tidligere har jeg skrevet litt om mine gamle foreldre som bor på vestlandet (bl.a. her og her) Det siste året har jeg reist ganske ofte over fjellene for å være sammen med dem og avlaste søsteren min litt. Midt i forrige uke gikk turen vestover nok en gang, bare en og en halv uke etter at jeg sist var der. Mamma'n min lå på sykehuset og pappa var tufs og svimmel og ensom. Det er trist å se sine forelsre miste grepet om tilværelsen. Men utrolig nok har de begge stadig godt humør og er takknemlige og glade for den minste lille ting.

I mange år var jeg ganske fornøyd med å ha 50 mil mellom meg og foreldrene mine, nå synes jeg det er litt trist å være så langt borte fra dem.



Fra vinduet på sykehuset hvor moren min lå var det flott utsikt, jeg benyttet anledningen til å ta et bilde av min gamle barneskole. Selv om jeg har blandede følelser overfor min egen skolegang, jeg mistrivdes veldig der i perioder, så var jeg også stolt av den store gamle skolen...den samme som begge foreldrene mine gikk på. Men da barna mine var små så kunne de ikke forstå at dette var en skole, de syntes den lignet på et fengsel!


Jeg skulle reise hjem via Stavanger. Fly fra Sola til Rygge. Det innebar busstur fra Haugesund til Stavanger i vakkert vestlandsk vinterlandskap. Selv om jeg hadde håpet på vestlandsvår så må jeg innrømme at kystlandskap med snødryss er ganske pent. (begge bildene er tatt med mobilkamera, så kvaliteten er ikke den beste!)




Snøen førte imidlertid til en ganske langdryg hjemtur. Rygge flyplass ble stengt og Norwegian-flyet jeg skulle reist med ble dermed kansellert. Ny billett med SAS sitt siste fly til Gardermoen ble optimistisk anskaffet. Ny ventetid, nye meldinger om forsinkelser, til slutt beskjed om at Gardermoen også var stengt pga vinterværet! Men SAS er proffe og ordnet opp med ombooking til søndag formiddag pluss hotell og taxitransport til alle som trengte det (jeg stoler ikke helt på at Norwegian hadde taklet det like bra...). Det som skulle vært en grei reise hjem til en hyggelig lørdagsavtale med venner ble altså det stikk motsatte. Men, det hjelper ingenting å bli sur. Jeg klarte å bevare både humør og fatning, traff til og med to søte ungdommer som jeg delte taxi og lørdagskvelden for øvrig med. Det lot ikke til å plage dem at jeg helt sikkert kunne vært mora deres - vi hadde mye å snakke om og hadde det kjempehyggelig sammen.


Og da jeg endelig kom hjem søndag ettermiddag var det en ensom liten pusefrøken som ble veldig veldig glad...

Et tegn på hva?

I dag morges prøvde jeg for andre gang på få dager å låse inngangsdøra mi med sentrallås-dippedutten til bilen. Er det muligens et tegn på at jeg begynner å bli senil? Eller at jeg er litt for stressa? Kan det være at jeg er så begeistret over endelig å ha fått sentrallås-biiper at jeg ubevisst tror den kan brukes over alt. Eller er jeg simpelthen bare usedvanlig morgentrøtt og surrete...?

Jeg er fortsatt her!

Det har bare vært så mye annet å tenke på og forholde seg til i sommer. Nå har det allerede blitt september, med litt for mye høstvær i forhold til hva jeg kunne ønske. Hvor ble det av den deilige lange Indian Summer som jeg hadde bestilt hos værgudene?

Utenom min tidligere omtalte Portugal-ferie så har sommeren gått med til å takle TRE oversvømmelser i kjelleren, med tilhørende ødelagte ting som var oppbevart der. Den ene gangen var vannstanden nesten 1 meter. Da hjelper det lite at man har plassert ting i 30-40 cm høyde opp fra gulvet for å sikre seg mot vannskader...

Videre har jeg, sammen med storesøster, tømt mitt barndomshjem på vestlandet. De gamle foreldre har flyttet inn i "omsorgsleilighet" (hvor mye omsorg det er kan virkelig diskuteres), hvor de har det bra og trives. Så huset hvor mor og far har levd i 40 år uten å kaste NOE, måtte tømmes før det skulle selges. Det eneste man kan gjøre i en sånn situasjon er å stålsette seg og være beinhard i dette-må-vi-kaste-avgjørelsene. No sentimental feelings... eller så få som mulig!

Vi fylte opp en diger container. Fretex fikk komme og plukke med seg av møbler og ting, men de ville slett ikke ha alt vi ønsket å gi dem. Så enda noen tilhengerlass måtte kjøres til det lokale søppelanlegget før vi var ferdige. Det jeg angrer mest på at jeg kastet var min gamle store slitne blå bamse. Den var ikke særlig pen, men jeg elsket den høyt som barn. I min "usentimentale" tilstand kastet jeg den i containeren, lå så våken om natten og tenkte på den og bestemte meg for å dra opp og redde den. Men det hadde striregnet om natten og bamse (Bjørn Åge het den...) som var av typen fyllt med sagflis og var blitt søkk våt. Så jeg overlot ham likevel til en ublid sjebne på søppeldynga.

Helt usentimental klarte jeg ikke å være, både jeg og storesøster tok selvfølgelig med oss noen ting fra barndomsheimen. Det lille jeg skulle ha med fylte faktisk opp hele bilen da jeg skulle kjøre hjem til Østfold igjen. Nå er det overfylt i skuffer og skap her hos meg.

Dette er noe av det jeg hadde med fra barndomshjemmet:

Senere i sommer har jeg vært i København, hvor jeg blant annet endelig fikk se utstillingen med fotografier av Sally Mann. Til tross for alle intensjoner om å gjenta fjorårets suksess på Down on the farm måtte jeg droppe denne festivalen i år, men jeg deltok på Månefestivalen som frivillig medarbeider, her sees Skorpionkvinnen i full sving med å selge ølbonger til folket:

Sommeren 2008 er over, høsten er her og med den forhåpentligvis inspirasjon til litt mer aktivitet her i bloggen.

Vestlandet med flyttesjau og mer

Den siste tiden har tankene mine kretset omkring problemstillingen med å flytte på gamle, stadig mer hjelpetrengende men likevel motstrebende foreldre. Det har gått inn på meg mer enn jeg hadde trodd på forhånd - det bekrefter vel bare at til tross for at det er leeenge siden jeg flyttet hjemmefra og i årevis har bodd ca 50 mil unna så er de følelsesmessige båndene ganske sterke. Foreldrene mine har vekslet mellom vil og vil ikke i ukesvis, men plutselig for en snau uke siden bestemte de (dvs faren min i realiteten, mamman min er ganske dement) at de skulle prøve å bo i omsorgsleiligheten som sto tilgjengelig for dem. De nødvendige ting ble flyttet og nå ser det ut til at de gamle slår seg til ro i sitt nye bosted. Søsteren min og jeg har gjort det så fint vi har kunnet for dem og prøver å ordne opp med alle praktiske formaliteter.

Det er ingen tvil om at man blir ganske sliten av å holde på med sånne ting. Da er det ganske fint, når man befinner seg i sørvestlandets perle, på min tidlige barndoms "Bakarøynå", å tilbringe lørdagskvelden med å rusle noen hundre meter bort til Pitters kafé og drikke Hansa pils og høre på kjempeherlig musikk framført av Django Novo. SpagettiSwing er en musikk-kategori jeg aldri har hørt om før, men det er fantastisk fint å høre live! Kommer Django Novo til et sted nær deg, gå og hør på dem, anbefales herved av Skorpionkvinnen!

Vanskelig og vemodig

Mine foreldre har blitt så gamle nå. De var godt voksne da de giftet seg, og vi to barna kom heller ikke med det samme. Så jeg har alltid hatt "gamle" foreldre. Da jeg gikk i småskolen husker jeg godt at noen hadde mødre i tyveårene, min var godt over førti, det var litt flaut den gangen. Selv om mamma'n min var den peneste av dem alle...
Gradvis kommer den tilstanden at man ikke helt har grep om de daglige gjøremålene, matstell, hygiene osv. Mine foreldre har kommet dithen nå. De bor i et tungvint 60-talls hus med trapper og terskler og stor hage. I enighet med oss to barna ble det søkt om kommunal omsorgsbolig, og utrolig nok - de fikk tilbud om en fin og romslig, ganske ny, sentralt beliggende leilighet. Med trygghetsalarm og alt som er bra. Eneste problemet nå er at de ikke vil flytte likevel. Søster og jeg og alle andre innser at det er det eneste fornuftige, deres tilstand tatt i betraktning. Men det er ikke lett å tvinge sine egne foreldre til å gi opp hjemmet hvor de har bodd i over førti år. Jeg tror ikke jeg klarer det. Samtidig går jeg hele tiden rundt og tenker på hvordan det står til hjemme hos dem, og søster som bor i samme by er sliten av å ta ansvaret med å stille opp, jeg, lillesøster, bor jo 50 mil unna.

Nå skal jeg fly over fjellene til vestlandet og se hva som kan gjøres, jeg blir der resten av uken. Samtale med hjemmesykepleien er avtalt, og diverse andre ting skal jeg også ta tak i. Og kanskje klarer jeg å overtale dem til å flytte. Men jeg gleder meg ikke til den samtalen.

Oppdatert:
Nei, det er ikke lett dette her. Vi var og kikket på leiligheten som står klar til dem, nesten hver dag mens jeg var hjemme. Holdningen til min far varierte fra dag til dag, fra at den var fin og vi snakket om hvilke møbler som passet inn, til at det var ALT for dyrt (5500 i mnd., intet innskudd, noe de helt klart har råd til...), til at han egentlig er så glad i å holde på med hagearbeid (pappa er 90!), til at jo, flere venner av dem anbefalte dem å flytte så det var kanskje ikke så dumt, til at han synes leiligheten egentlig er litt liten. Mamma husker ikke at vi har sett på leiligheten engang, så der er det liksom ikke de store avgjørelsene bør tas! Søster og undertegnede er litt mentalt slitne, men har bestemt at vi ikke klarer å tvinge dem, så vi bruker litt tid på å la dem komme fram til en avgjørelse nå.

Glede og sorg...

...er det livet har en tendens til å være fylt av. Det vet alle som har levd en stund. Gleder og sorger er slett ikke alltid rettferdig fordelt, noen får alt for mye sorg i forhold til andre.

I min nærmeste sfære har det vært litt av begge deler i det siste.
En tilsynelatende liten glede, men stor nok for den det gjaldt, datter på 16 har gått med regulering på tennene i over to år, nå sist onsdag fikk hun den endelig av. Slutt på sårhet og smerter inne i munnen, mat som henger seg fast, jeg husker følelsen så godt selv. For min del havnet noen av tennene tilbake i sin skjeve stilling med årene, og etter mine jule-eskapader er de skjevere enn noensinne. Men datter jubler og er sikker på at hun skal være flink å bruke gomm så det ikke sklir tilbake.
Gleden hennes over fine tenner er der nok lenge, men dagen etter ble det sorg likevel, for da fikk hun beskjed om at hun ikke var kommet videre i uttaksprosessen til United World College. Store jenta mi gråt da, og jeg var glad for å kunne trøste med både forestående NYC-tur og hennes planlagte tur til Frankrike til sommeren.
En mye større sorg har rammet nærmeste omgangskrets. En familie ventet i glede på barn nummer tre som vokste i magen. Nesten halvveis i svangerskapet er det ultralyd. Da så legen at det var store misdannelser på barnet og prøver viste at barnets tilstand var"uforenlig med liv". Da sitter man altså der og må ta avgjørelser....som vil sitte i for resten av livet uansett hva man bestemmer seg for. Livet er ikke rettferdig i sin fordeling av sorg og smerte...

En fin dag i hovedstaden

En vakker og solfylt februarlørdag helt uten plikter av noe slag... Hva er bedre en en tur inn til Oslo bare for å ha det hyggelig? Jeg tok et relativt tidlig tog innover, kunstbibliotekaren slo følge fra Moss, i hovedstaden var det et snev av vårstemning. Jeg hadde et ærend i en butikk på baksiden av slottet, dermed ble det en lang fin spasertur fra Oslo S. opp hele Karl Johan og gjennom slottsparken. Føler meg fortsatt "hjemme" i Oslo til tross for at det nå er mange år siden jeg bodde der. Jeg fikk kjøpt det jeg skulle, så var jeg klar for lang lunsj med min gode venninne. Oppdateringer om både dette og hint, det er så fint å ha gode venner som man har kjent i årevis, om man ikke rekker å treffes mer enn en eller to ganger i året så er man likevel på bølgelengde umiddelbart.

Etter lunsj ville jeg til min favoritt kaffebar for å kjøpe italiensk is, La Dolce Vita. Her har de den helt riktige gode italienske isen, samt kjempegod kaffe. Intet Oslo-besøk er perfekt uten en tur innom her. Gårsdagens "coppa" ble med jordbær og kokos. Så fant kunstbibliotekaren, venninne og jeg ut at det jamen var på tide med en pils, den ble intatt på Justisen, jeg tror det må være tjue år siden jeg var der sist. Mine venner hadde etterhvert annet å gjøre, jeg tok turen innom Ark på Karl Johan. Og hva fant jeg der? Engelske pocket med 25% rabatt, og der på bordet lå en Peter Robinson-bok jeg ikke kjente til. Bok nr 17 i Alan Banks (en av mine helter...)-serien, Friend of the Devil, utgitt i 2007. Jeg har utrolig nok ungått å få med meg denne utgivelsen. (Flopsy, visste du om denne?)

Så den ble umiddelbart innkjøpt. Jeg droppet planen om å få med meg en Bylarm-konsert, da ville jeg ikke rukket tog hjem før ved midnatt og siden jeg var litt trett allerede fristet ikke det. Det ble tog hjem klokken 19 istedet, og med utmerket engelsk paperback-lektyre var det en helt fin avslutning på min lille hovedstadsutflukt.

En liten hjemmeulykke

De fleste ulykker skjer i hjemmet. Dette er visstnok en sannhet, selv om undertegnede ikke har erfart dette i praksis - før nå...

Etter vel overståtte juledager, med mange gjester i heimen både 1. og 2.juledag, satt jeg rolig og tilfreds sent om kvelden 2.juledag og leste i en spennende dansk bok jeg fikk i gave. Jeg hadde fått ryddet og vasket opp og følte at roen og freden endelig hadde senket seg. En deilig følelse, som altså ikke skulle vare lenge.

Klokka nærmet seg ett, på tide å krype til køys, jeg skulle bare slukke lyset nede i kjelleren først. Boom-bom-bom, jeg skled i trappen og landet med full tyngde på rompa og for på ryggen ned hele trappen. Det var sinnsykt vondt, men jeg kunne raskt konstatere at ingenting var brukket. Jeg følte meg imidlertid ganske svimmel, på vei til å besvime. Det er sånn kroppen min alltid har hatt en tendens til å reagere når jeg har skadet meg, jeg får blodtrykksfall og besvimer, en form for sjokk eller noe sånt? Så jeg fant det best å kreke meg opp i 2.etg for å legge meg i sengen min. Så langt kom jeg aldri. Plutselig var alt svart, jeg trodde jeg dunket hodet mitt hardt i soveromsdørkarmene og forsto ikke hvorfor jeg plutselig nesten ikke fikk puste. Så hørte jeg barna rope bak meg. Mamma, hva har skjedd? Der ligger jeg på gulvet, i en pøl av blod, det hele er uvirkelig. Jeg får summet meg og forstår at jeg har besvimt og ramlet sånn at jeg traff, uten å ta meg for, med ansiktet rett i sengestammen (en kraftig og god Ikea-treseng) før hodet til slutt smalt i gulvet. Det grusomme resultatet kunne konstateres, i tillegg til å være kraftig forslått nå både foran og bak og i hodet, hadde en hjørnefortann brukket tvert av og jeg hadde en dyp flenge i underleppen. Biten av tannen fant jeg forresten inne i tannkjøttet på baksiden av leppen.

Ungene bestemte at jeg måtte til legevakten, 19-åringen har jo endelig fått lappen og kunne kjøre, men datter på 16 ville også være med. Må innrømme at jeg følte meg ganske dum som kom tuslende inn på legevakten i pysjbukse, fleecejakke, blodig og forslått i ansiktet. Siden jeg har fått fasadeopprettholding inn med vestlandsk morsmelk, var jeg selvfølgelig i min omtåkethet bekymret for at de skulle tro at jeg var et middelaldrende fyllesvin, og mumlet med min blødene munn noe om at jeg ikke hadde drukket, altså...(noe som virkelig var sant!)

Jeg slapp å vente særlig lenge heldigvis. Datter på 16 var nattens heltinne, hun satt og holdt mor i hånden gjennom hele seansen av bedøvelse og sying av leppe.

Da jeg kom hjem og så meg selv i speilet begynte jeg å grine, idet jeg innså at jeg så ut som en slags kvinnelig Frankenstein-monster, og nok aldri kunne gå ut blant folk mer...

Siden jeg hadde hjernerystelse, skulle jeg ikke sove særlig, men ventet på at morgen skulle komme så jeg kunne ringe tannlegen. Men, her er et råd fra meg, hvis du skader tennene dine, helst ikke gjør dette på hverdagene i romjulen. Da har nemlig de fleste tannlegene ferie (de tjener jo nok resten av året!) samtidig er det ikke helligdag, så tannlegevakten er ikke tilgjengelig. Jeg ringte et par tannlegekontor uten resultat, bortsett fra at jeg begynte å grine, så kom heldigvis en god venninne og tok myndig over telefonen. Den circa femtende tannlegen vi ringte sa ja til å la meg komme, det foreløbige resultatet ble bøyle/skinne for å få en løs og skjev fortann på plass, og hjørnetann som var brukket ble limt på med noenlunde ok resultat. Men det er fortsatt mulig at tennene er så skadet at jeg vil miste dem, det vil tiden vise (grøss...)

De neste to ukene skal jeg, ifølge tannlegen, bare spise flytende/myk mat, det er ikke særlig lystelig.

Men moralen av denne historien kan altså oppsummeres slik:

Ikke gå med tynn, glatt strømpebukse i trapper.

Hvis du merker at du besvimer, sett/legg deg ned med en gang, ikke prøv å rekke fram til sengen din, særlig ikke hvis den er av det harde, solide slaget.

Hvis en tann løsner eller brekker så skal den oppbevares helst i melk, ikke tulles inn i papir som jeg hadde gjort.

Ikke skad tenner i romjulen. Det samme gjelder sikkert hverdagen i påsken.

Desember-søndagssysler uten stress.

En gang i tiden var jeg vel det man kan kalle en jule-stresser. Det var ikke hyggelig i det hele tatt, ikke for noen. Spesielt ikke for meg selv, som garantert endte opp med migrene på julaften klokken 17.00. For noen år siden bestemte jeg meg for å droppe stresset. Det har stort sett vært vellykket, nå lever jeg hver desember måned i visshet om at det blir jul uansett, så jeg gjør kun de juleforberedelsene jeg har lyst og glede av å gjøre, det kan jo variere litt fra år til år. I den grad kjøpesentre må oppsøkes (minst mulig er ønskelig...) gjør jeg det på tider hvor det ikke er kaos av bil og menneskekøer.

I dag har jeg vært riktig fornøyd med mine små anti-stressede søndagssysler. Adventstjerne og stake har kommet på plass i vinduene og kjøkkenjulegardiner er hengt opp. Så har jeg bakt sandkaker, de som er så gode å fylle med krem og syltetøy for eksempel. Nå har jeg hele to slag hjemmebakte kaker i boks, tenker det klarer seg, jeg får støtte den lokale baker`n i år som i fjor, et par slag kjøper jeg der (og putter dem opp i kakebokser så tror jeg nesten jeg har laget dem sjøl!).




I tillegg har jeg riktig god oversikt over julegavene, flesteparten er enten innkjøpt eller bestilt.
Spisebordet i stuen er gaveinnpakking- og syslebord nå i advent-måneden.





Jeg kvalifiserer egentlig nesten til å bli plassert i Flopsy`s gruppe 1, når jeg tenker meg om. Heldigvis kjenner jeg godt til hun der Simone deB. Dermed passer jeg inn i gruppe 2 også. Litt allrounder, huslig-feministisk kan man kanskje si? Huslig bare inntil et visst punkt, må jeg nesten påpeke, for det er bare utrolig mange ting jeg unngår i det lengste å gjøre,vaske vinduer for eksempel, selv om jeg selvfølgelig bruker nylonvask de få gangene det skjer.

Når jeg først er i det huslige hjørnet vil jeg gjerne anbefale denne middags-oppskriften. Testet og utropt til supergod mat i skorpionheimen i dag. Sunt og lettlaget også (jeg byttet bort vårløk med ruccola i salaten og det fungerte kjempebra).

Forfattere framfor fyll

I kveld valgte jeg forfattere framfor fyll. Det har seg sånn at siste helg i november blir det arrangert en stor fest for alle de kommunalt ansatte her i lille byen. Det hele foregår i en idrettshall, og er av en slik art at det er best å ikke være helt edru hvis man skal delta. Jeg har deltatt i festlighetene mange ganger, men i kveld valgte jeg fest og fyll bort til fordel for forfatteraftenen som ble arrangert et annet sted i byen. En hel rekke av fylkets forfattere stilte opp, blant andre Johnny Halberg, Atle Næss, Ivo de Figueiredo og ikke minst Thore Hansen, som jeg i likhet med enkelte andre er stor fan av.

Arrangørene hadde håpet på at minst 40 skulle komme, det møtte opp 140, det vil si at det var fullt hus og stor stemning. Forfatterne leste litt fra de nyeste bøkene sine, og noen fortalte litt bakgrunnsinformasjon fra skriveprosessen. Til min overraskelse var det ikke bare interessant, men også riktig morsomt og underholdende.

Thore Hansen gir ut to bøker nå i høst, en siste bok i Skogland-serien, og en praktutgave av den boka som første gang kom i 1985, Han som lengtet til stjernene. Begge bøkene anbefales, men for de som er betatt av Thores illustrasjoner er den sistnevnte noe man absolutt burde skaffe seg. Jeg kjøpte den selv nå i kveld, og siden jeg er så heldig å kjenne forfatteren fikk jeg en kjempesøt personlig hilsen i boka.





En bok jeg gleder meg til å lese, er den siste til Johnny Halberg, All verdens ulykker. En bok litt utenom vanlige genrer, den høres herlig morsom og ironisk ut. Publikum hylte av latter da han leste høyt fra boka nå i kveld.


Baktanker om å treffe kjekke menn har jeg overhodet ikke når jeg går på forfatteraften. Men i kveld var det søren meg opp til flere av det slaget, til og med en som jeg syntes så ekstra kjekk og søt ut (og som jeg tror at jeg har sett før også...). Han smilte sånn litt forsiktig til meg flere ganger, jeg smilte selvfølgelig sånn litt forsiktig tilbake, men siden jeg er litt sjenert så snakket jeg selvfølgelig ikke til ham. Dumt? Ja, helt sikkert...

Forandringer

Før var det faren min som reiste avsted med fly, og jeg som ventet og gledet meg til han kom hjem. Nå er det jeg som reiser langt avsted, og han som gleder seg til jeg kommer tilbake. Det er jeg som forteller om ting jeg har sett og opplevd. Før var det far som fortalte meg spennende ting.

Nå er det jeg som vet hva som skal gjøres hjemme, på kjøkkenet, med klærne, med selskapet som skal organiseres. Mor hører på meg. Å, så flink du er, sier hun. Før var det mor som visste om alt som skulle gjøres. Nå vet hun ikke noe mer, nesten. Hvem er det som har fødselsdag? spør hun når hun ser kaken og bordet som er pyntet. Det er jo deg det, mor! Åh, ja, det var jo meg...?

Livet forandres, verden forandres, menneskene rundt oss forandres...

Virkelighet og drømmer

For en stund siden hadde jeg en grusom drøm om at eldste sønn ikke var mer. Jeg var totalt knust, og en våknet med en dyp sorgfølelse. Så forsto jeg at det hadde vært en drøm. Ubeskrivelig, vannvittig glad ble jeg da. Og bestemte meg for at jeg alltid skal bare være snill og god mot ungene mine. Ikke at jeg har vært spesielt slem mot dem før heller, men jeg fikk en veldig klar tanke om at man må benytte den tiden man har sammen.

Eldstemann er en sjarmerende ung mann og som hans mamma er jeg nok sterkt påvirkelig for dette. Nesten så jeg nå mistenker ham for å "plassert" denne drømmen i hodet mitt... Jeg klarer jo ikke si nei til noe nå lengre. Jeg må visst stramme meg opp litt...slutte å kjøpe kaffe to go og levere til ham på jobb lørdag morgen og den slags...

Noen drømmer bærer man med seg lenge i livet. Jeg har med årene forstått at man må selv stå litt på for å gjøre drømmer til virkelighet, i den grad det er mulig. Mange av mine drømmer har hatt med reising å gjøre. Og et sted jeg har drømt om å oppleve helt siden jeg var liten, er New York. Nå har det seg sånn at jeg plutselig fikk en liten slump penger som jeg ikke hadde regnet med. Da kunne jeg være fornuftig å skiftet ut det trekkfulle vinduet eller puttet pengene på sparekonto. Men, litt påvirket av den over nevnte grusomme drømmen, bestemte jeg meg for å virkeliggjøre min New York-drøm. Med ungene ved siden av meg som mentale støttespillere satt jeg her en kveld og bestilte flybilletter. Så til påske reiser Skorpionkvinnen med alle tre barn til The Big Apple!!


Noen drømmer om å jobbe med musikk, det gjør tanteungen min. Jeg har skrevet om bandet hans tidligere. I ettermiddag skal de spille gratiskonsert på Mono i Oslo. Anbefales! Stolt tante skal selvfølgelig dit.

København-glimt

Nørrebro var en ukjent del av København for meg, men ettersom denne bydelen har vært sterkt framme i nyhetsbildet siste året var det både spennende og hyggelig å gå på tur sammen med en som har vokst opp her.

Jeg måtte jo se på tomrommet etter Ungdomshuset.

Like ved ligger Assistentens Kirkegård, hvor mange berømte dansker ligger begravet, bl. a. H.C.Andersen.

Denne gravstenen (spesielt gravskriften) likte jeg veldig godt.

Et område av ytre Nørrebro har gatenavn oppkalt etter norrøne guder. Der er det fine skilt på hushjørnene med info om den guden som har gitt gaten navn. Stilig.

Lørdag tok vi turen opp til Frederiksværk i Nord-Sjælland og så utstilling av Andy Summers fotografier fra Police turné-liv på tidlig 80-tall. Fine bilder og lekkert utstillingslokale som vi hadde nesten for oss selv.

Skorpionkvinnen ser på fint bilde av sin gamle helt.

Lørdag kveld var det konsert i Lille Vega. Vi hørte Claus Hempler, dansk musiker som har holdt på en del år, han ga nylig ut kritikerrost cd. Musikken var bra, en slags mellomting av Sondre Lerche og Thomas Dybdahl kan jeg kanskje si...

Søndag gikk vi lang tur nede i havneområdet, Christianshavn, Christiania, Islands Brygge og nesten hele veien tilbake til Nørrebro. (Jeg hadde planer om Louisiana, men sen lørdagskveld med øldrikking og konsert gjorde at dagsformen ikke helt egnet seg til kunstopplevelser...)

I Christanshavn ville jeg gjerne bo hvis jeg hadde vært rik. Helst i en leilighet, selv om husbåtene som mange bor i der også er fine.

Dette gateskiltet er så dansk som noe kan få blitt.

Gjennom bommen and beyond...

Nå har jeg vært veldig, veldig flink, synes jeg selv. For jeg har det nemlig sånn at enkelte ting virker uoverstigelig vanskelig å få ordnet med.
(Misforstå ikke, mange ting ordner jeg så lett som bare det, flytte for eksempel -peanuts - eller planlegge spennende, interessante reiser til diverse utland - no problem!)
I et par år nå har jeg fundert på om jeg kanskje skulle skaffe meg en sånn Autopass-brikke til bilen, så jeg bare kan feie gjennom bomstasjonene uten å måtte stoppe. Men så har jeg ikke helt skjønt/giddet å undersøke hvordan man skaffer seg sånn brikke. Inntil for noen dager siden. Da husket jeg plutselig at noen hadde mumlet noe om Esso-stasjoner, og fikk innskytelse til å svinge innom nærmeste Esso og forhøre meg. Fem minutter etterpå (riktignok 200 depositum-kroner fattigere) hadde jeg brikken på plass i frontruta. Systemet er sånn at man betaler inn et forskudd, så kjører man til det er brukt opp og får automatisk ny forskuddsregning. Slutt på fomling etter mynter og kø-kjøring i Svinesund-bommen. Nå føler jeg meg som en skikkelig profesjonell og tidsriktig bilfører.

HVOR JEG VAR 9/11

I går var det seks år siden 11.9. og jeg tenkte ikke over det i det hele tatt. Dagen min i går var fullt opp av travelhet, og om kvelden satt jeg utrolig nok og sjekket flypriser og hotell i New York (jeg håper å komme meg dit i 2008...), uten å reflektere over datoen. Ulikt meg dette, jeg pleier å ha lett for å huske datoer og hva som skjedde.

Lothiane har skrevet om sine minner fra den dagen i 2001, jeg fikk lyst til å gjøre det samme selv om det nå er dagen etter.

Arbeidsdagen min denne dagen var travel, jeg var av en eller annen grunn ikke på nett og sjekket nyheter den arbeidsdagen. Jeg visste derfor ingenting ved arbeidstidens slutt. Det var en nydelig solfylt høstdag og jeg hadde avtale med sønnen min som da var 12 år. Vi gikk nesten direkte fra jobben min og på kino. Vi skulle se filmen Final Fantasy. Som vanlig gikk det først flere reklametrailere for filmer som snart skulle komme, en av disse var trailer for Spiderman 1. I denne traileren spant Spiderman et stort nett mellom de to WTC-bygningene for å fange et helikopter eller fly. Jeg hvisket til sønnen min: Det der er WTC vet du, kanskje vi en gang kommer til NY og får se dem... Da var begge bygningene allerede rast sammen, uten at vi visste noe. Denne spiderman-reklamen ble tatt bort like etterpå, vi var nok blant de siste som fikk se den. Filmen Final Fantasy hadde forresten også handling fra NY, i en fjern framtid.

Så kom vi ut fra kinoen, dro for å hente lillesøster som var på venninnebesøk, da fikk vi endelig høre om alt det grusomme som var hendt. Og fikk bildene preget inn på netthinnen for resten av livet.

Dette kinobesøket er spikret i hukommelsen til både Skorpionmammaen og sønnen.

FUNNET VEIEN HJEM!

Hagenissen har funnet veien hjem. Man kan bli rørt av mindre. Nå står den her og passer på alt som skjer på terrassen min.

Så har jeg funnet veien inn i bloggeland igjen. Etter å ha vært opptatt med så mye. Blant annet tørking av fotografier etter kjeller-oversvømmelsen. Sånn så det ut i stuen min i flere døgn. Mange hundre fotografier skulle tørkes og legges (noenlunde) i system. Men den jobben jeg gjorde med bildene fikk jeg faktisk betalt for av forsikringsselskapet.

Besøk har jeg også hatt. Noe som igjen har bekreftet min klare mening om at danske menn er veldig kjekke. Skorpionkvinnen smiler søtt ved tanken...

PAUSE

Her i Skorpionbloggen blir det en liten pause. Flom, ferie og forberedelse av fint besøk fører til bloggtørke. Men jeg kommer tilbake om ikke så lenge.

FLOM!!



Alle fjernsynsbildene av flomofre, både i England, Kongsberg og andre steder har vært en slags mental forberedelse. Nå, tidlig lørdag morgen, har jeg også blitt rammet av vannets herjinger. Sent i natt før jeg la meg, litt før to, sjekket jeg kjelleren. Det lynte og tordnet og regnet vannvittige mengder sent i går kveld, så jeg var litt bekymret. Men alt så fint ut. Litt før fem i morges våknet jeg med en foruroligende følelse, kjente også en litt ekkel eim i huset. Med bange anelser gikk jeg ned, og fikk et syn som ikke var hyggelig. Fullt av vann, saker og ting så ut som de var slengt rundt om. Det har på et eller annet tidspunkt stått 30-40 cm vann i kjelleren min. Selvfølgelig hadde jeg ekstra mye der nede akkurat nå, skulle kjøre en mengde ting til Fretex denne ferieuken som starter i dag. Det verste er at det sto en tre esker med gamle fotos der nede, jeg holder jo på med mitt scanner-prosjekt, som jeg dessverre ikke har kommet så alt for langt med. I tillegg et par bæreposer med dias, i hvilken grad dias tåler vann vet jeg ikke. Det vil vel vise seg... Fryseren har også tydeligvis kortsluttet. Og ellers er en mengde ting våte/ødelagt, kofferter, vinterstøvler osv osv.

Siden kl 05 i dag har jeg snakket med brannvesenet, forsikringsselskapet, vekket en uskyldig mann som hadde tlf nr jeg fikk fra forsikringsselskapet, og snakket med ISS. Venter nå på sistnevnte. Har også stått en time og skyflet vann har med kost, i retning sluk. Nå drikker jeg kaffe og lurer på om jeg egentlig vil være med på dette... Og det regner fortsatt noe j....

Oppdatering: Jeg tror på engler! Det har nettopp vært en her nå, Rino fra ISS er en engel, det er jeg overbevist om. Han så seg om, sa at vi ordner alt, bare ta det med ro, vi kommer hit og rydder og vasker. Det tar bar litt tid, for omtrent hele byen er i samme situasjon som meg. Eletriker som skal sjekke fryser`n kommer i løpet av dagen. Byen er for øvrig oversvømmet, alle underganger er stengt, du må IKKE finne på å kjøre ut i dag, fikk jeg beskjed om.
Så det beste jeg kan gjøre er å sitte i ro her hjemme og drikke kaffe, samt prøve å redde fotografiene.
Jeg lurer litt på om engle-Rino vil flytte inn her...?

God lørdag fra Skorpionkvinnen :-/

ELVIS LEVER??

I ettermiddag, da jeg satt sammen med flere hyggelige mennesker på brygga i Lille Byen, kom plutselig Elvis gående forbi. Jeg har jo hørt rykter om at han fortsatt er i live, men det var litt merkelig å se ham gå der levende og frisk som om ingenting hadde skjedd. Og utrolig nok så han både mye yngre og penere ut enn de senere bildene fra midten av 70-tallet. Jeg er imponert, og håper årene vil være like barmhjertige mot meg. (hvis dere ikke tror meg, så har jeg et vitne)

Ellers kan jeg nok en gang konstatere at sushi smaker utrolig godt, spesielt når den inntas ute i kveldssol i selskap med hyggelige venner. Og ellers er jeg ganske billig i drift, to halvlitere pils i solskinnet gjør meg akkurat passe beruset og fornøyd med det meste.

Særlig fornøyd er jeg med den gode handelen jeg gjorde på salg i dag. Syv fine, stilige, absolutt nesten nødvendige plagg til den kjekke sum av 550 kr. Halv pris av opprinnelig salgspris, sånt kan Skorpionkvinner like! Jeg har simpelthen spart en masse penger i dag...

20 ÅR SIDEN 1987


Så ble jeg tagget av Alliene, hvordan var livet for Skorpionkvinnen i 1987??


Nå er jeg en del eldre enn mange her i Bloggeland. For 20 år siden var jeg allerede ferdig med utdannelse og hadde begynt å jobbe - samme type jobb som jeg har hatt i alle år, bibliotekar.
Jeg jobbet i bare halv stilling på den tiden, det var nemlig noe annet enn jobben som krevde mesteparten av min oppmerksomhet. Som mamma til verdens blideste og søteste, aktive lille gutt hadde jeg dagene fyllt opp likevel. Ungen min fylte to år høsten 1987. Samme høst prøvde jeg meg på mellomfagstudium på Blindern, jeg hadde et grunnfag som jeg gjerne ville gå videre med. Men det ble for hektisk med halv jobb, toåring hjemme og pendling til Oslo fra Østfold. Det var ikke mange ukene jeg holdt på før jeg droppet hele greia, og det mellomfaget ble aldri noe av...
I stedet begynte jeg å lære meg å kjøre bil, men 20 års jubileum for førerkortet kan feire først på nyåret 2008.
Like etter årsskiftet 1987/88 ble jeg også gravid igjen, sønn nr 2 ble født først i oktober 1988.
Så 1987 var mitt siste år som ettbarnsmamma.

Ellers er jeg rimelig sikker på at 1987 var det året jeg for første og eneste gang anskaffet meg permanentkrøller i håret. Krøllene vant jeg i et lotteri i lille byens nærradio.

Jeg reiste også for første gang til Kreta i mai 1987.

Ytre sett var altså dette året relativt begivenhetsløst, jeg levde et rolig og stabilt familieliv med mann og barn og jobb. Men livet med en aktiv sønn fra han var ett til to år var nok likevel begivenhetsrikt nok for meg akkurat da!

Nå har jeg mistet litt oversikt over hvem som har vært tagget av dette meme allerede, men jeg prøver meg med Sukkerspinnengelen og Iskwew!