tirsdag, april 08, 2008

Vanskelig og vemodig

Mine foreldre har blitt så gamle nå. De var godt voksne da de giftet seg, og vi to barna kom heller ikke med det samme. Så jeg har alltid hatt "gamle" foreldre. Da jeg gikk i småskolen husker jeg godt at noen hadde mødre i tyveårene, min var godt over førti, det var litt flaut den gangen. Selv om mamma'n min var den peneste av dem alle...
Gradvis kommer den tilstanden at man ikke helt har grep om de daglige gjøremålene, matstell, hygiene osv. Mine foreldre har kommet dithen nå. De bor i et tungvint 60-talls hus med trapper og terskler og stor hage. I enighet med oss to barna ble det søkt om kommunal omsorgsbolig, og utrolig nok - de fikk tilbud om en fin og romslig, ganske ny, sentralt beliggende leilighet. Med trygghetsalarm og alt som er bra. Eneste problemet nå er at de ikke vil flytte likevel. Søster og jeg og alle andre innser at det er det eneste fornuftige, deres tilstand tatt i betraktning. Men det er ikke lett å tvinge sine egne foreldre til å gi opp hjemmet hvor de har bodd i over førti år. Jeg tror ikke jeg klarer det. Samtidig går jeg hele tiden rundt og tenker på hvordan det står til hjemme hos dem, og søster som bor i samme by er sliten av å ta ansvaret med å stille opp, jeg, lillesøster, bor jo 50 mil unna.

Nå skal jeg fly over fjellene til vestlandet og se hva som kan gjøres, jeg blir der resten av uken. Samtale med hjemmesykepleien er avtalt, og diverse andre ting skal jeg også ta tak i. Og kanskje klarer jeg å overtale dem til å flytte. Men jeg gleder meg ikke til den samtalen.

Oppdatert:
Nei, det er ikke lett dette her. Vi var og kikket på leiligheten som står klar til dem, nesten hver dag mens jeg var hjemme. Holdningen til min far varierte fra dag til dag, fra at den var fin og vi snakket om hvilke møbler som passet inn, til at det var ALT for dyrt (5500 i mnd., intet innskudd, noe de helt klart har råd til...), til at han egentlig er så glad i å holde på med hagearbeid (pappa er 90!), til at jo, flere venner av dem anbefalte dem å flytte så det var kanskje ikke så dumt, til at han synes leiligheten egentlig er litt liten. Mamma husker ikke at vi har sett på leiligheten engang, så der er det liksom ikke de store avgjørelsene bør tas! Søster og undertegnede er litt mentalt slitne, men har bestemt at vi ikke klarer å tvinge dem, så vi bruker litt tid på å la dem komme fram til en avgjørelse nå.

7 kommentarer:

Anathema sa...

Sånt er veldig, veldig vanskelig. Jo eldre og mer hjelpeløse de blir, desto mer klamrer de seg til hjemmet sitt.

Flopsy sa...

Det er ikke så lett med sånne samtaler. Hverken for den yngre eller for den eldre generasjonen. Foreldrene er vant til å klare seg selv, og det å innse at ting ikke er like greitt som tidligere kan være en lang og vond prosess for mange.

Det er heller ikke noe kjekt å være barna, som må prøve å realitetsorientere sine foreldre.

Men som regel så finner man fram til en løsning til slutt. Ønsker dere alt godt, og håper det ordner seg til det beste for dere alle.

Iskwew sa...

Ja, dette må være veldig vanskelig, Skorpionkvinnen. Rollene blir på en måte snudd på hodet, og de som ga oss trygghet i barndommen, trenger vår hjelp, selv om de verken vil eller setter pris på det.

Jeg håper det ordner seg best mulig for dere alle.

Marina sa...

Nei, dette blir nok ikke enkelt, men jeg håper det ordner seg på ett eller annet vis.

Og så begynte jeg plutselig å lure på hva som ville skjedd hvis jeg og de yngre søskenene mine (som jeg knapt kjenner) noensinne blir nødt til å overbevise faren vår om at han må flytte ut av huset familien har bodd i siden 1684 eller deromkring og inn i omsorgsbolig. Vi ville nok blitt gjort arveløse, hele gjengen.

k.elisabeth sa...

Ja, vanskelig vanskelig vanskelig. Håper du klarer å ta samtalen med foreldrene dine,og at dere sammen klarer å finne en løsning. Fortell gjerne hvordan det går.

Skorpionkvinnen sa...

Anathema, det er helt sant, det du sier der...
Flopsy, den prosessen med å innse disse tingene er virkelig lang for mine tidligere alltid selvhjulpne forledre. Vet ikke om de noen gang vil bli "ferdig" med den...
Iskwew, det rollebyttet er ikke lett...mine foreldre setter heldigvis pris på litt av den praktiske hjelpen jeg kan gi dem en gang i blant.
Marina, mine foreldre har ikke bodd i huset sitt lenger enn siden midt på 60-tallet, men jamen er det vanskelig nok å overbevise dem om flytting likevel!
K.Elisabeth, vi prøver å finne løsning men lett er det ikke...

lothiane sa...

Nå har dette løst seg ser jeg, men likevel.. dette må være tøft! Håper det er lenge til jeg havner i den situasjonen selv... Men sånt vet man jo aldri.

Kan ikke være greit å være så mange mil unna, heller. :(

Synes det virker som du og søsteren din gjør dette veldig riktig og fint for foreldrene deres. Det må være godt for dem - og dere. :)