Den siste tiden har tankene mine kretset omkring problemstillingen med å flytte på gamle, stadig mer hjelpetrengende men likevel motstrebende foreldre. Det har gått inn på meg mer enn jeg hadde trodd på forhånd - det bekrefter vel bare at til tross for at det er leeenge siden jeg flyttet hjemmefra og i årevis har bodd ca 50 mil unna så er de følelsesmessige båndene ganske sterke. Foreldrene mine har vekslet mellom vil og vil ikke i ukesvis, men plutselig for en snau uke siden bestemte de (dvs faren min i realiteten, mamman min er ganske dement) at de skulle prøve å bo i omsorgsleiligheten som sto tilgjengelig for dem. De nødvendige ting ble flyttet og nå ser det ut til at de gamle slår seg til ro i sitt nye bosted. Søsteren min og jeg har gjort det så fint vi har kunnet for dem og prøver å ordne opp med alle praktiske formaliteter.
