Før var det faren min som reiste avsted med fly, og jeg som ventet og gledet meg til han kom hjem. Nå er det jeg som reiser langt avsted, og han som gleder seg til jeg kommer tilbake. Det er jeg som forteller om ting jeg har sett og opplevd. Før var det far som fortalte meg spennende ting.
Nå er det jeg som vet hva som skal gjøres hjemme, på kjøkkenet, med klærne, med selskapet som skal organiseres. Mor hører på meg. Å, så flink du er, sier hun. Før var det mor som visste om alt som skulle gjøres. Nå vet hun ikke noe mer, nesten. Hvem er det som har fødselsdag? spør hun når hun ser kaken og bordet som er pyntet. Det er jo deg det, mor! Åh, ja, det var jo meg...?
Livet forandres, verden forandres, menneskene rundt oss forandres...
6 kommentarer:
Åh, så trist og så vakkert! Nydelig bilde.
Takk, vennen min :-)
Bildet ble tatt i går.
Det bildet var praktfullt. Og det sier så mye mer enn ord kan si. Det er er rar følelse å oppleve at man kan ting som foreldrene ikke kan. De er jo våre forbilder i mange år, og som liten tror man jo at foreldrene kan alt som er å kunne i hele verden :-)
Takk, Flopsy, det bildet ble knipset med mobiltlf-kamera, men jeg synes det ble ganske godt.
Det er en stille og umerkelig forandring som skjer med en selv og gamle foreldre, plutselig er rollene snudd om.
Åh! Nå ble jeg rørt. Denne teksten synes jeg gir et fint og vemodig bilde på hvordan livet er i stadig endring...
Og fotoet bygger bare opp under teksten.
Tusen takk, Lothiane, det var nettopp den litt vemodige følelsen jeg prøvde å formidle :-)
Legg inn en kommentar