Reise mellom øst og vest eller omvendt

Tidligere har jeg skrevet litt om mine gamle foreldre som bor på vestlandet (bl.a. her og her) Det siste året har jeg reist ganske ofte over fjellene for å være sammen med dem og avlaste søsteren min litt. Midt i forrige uke gikk turen vestover nok en gang, bare en og en halv uke etter at jeg sist var der. Mamma'n min lå på sykehuset og pappa var tufs og svimmel og ensom. Det er trist å se sine forelsre miste grepet om tilværelsen. Men utrolig nok har de begge stadig godt humør og er takknemlige og glade for den minste lille ting.

I mange år var jeg ganske fornøyd med å ha 50 mil mellom meg og foreldrene mine, nå synes jeg det er litt trist å være så langt borte fra dem.



Fra vinduet på sykehuset hvor moren min lå var det flott utsikt, jeg benyttet anledningen til å ta et bilde av min gamle barneskole. Selv om jeg har blandede følelser overfor min egen skolegang, jeg mistrivdes veldig der i perioder, så var jeg også stolt av den store gamle skolen...den samme som begge foreldrene mine gikk på. Men da barna mine var små så kunne de ikke forstå at dette var en skole, de syntes den lignet på et fengsel!


Jeg skulle reise hjem via Stavanger. Fly fra Sola til Rygge. Det innebar busstur fra Haugesund til Stavanger i vakkert vestlandsk vinterlandskap. Selv om jeg hadde håpet på vestlandsvår så må jeg innrømme at kystlandskap med snødryss er ganske pent. (begge bildene er tatt med mobilkamera, så kvaliteten er ikke den beste!)




Snøen førte imidlertid til en ganske langdryg hjemtur. Rygge flyplass ble stengt og Norwegian-flyet jeg skulle reist med ble dermed kansellert. Ny billett med SAS sitt siste fly til Gardermoen ble optimistisk anskaffet. Ny ventetid, nye meldinger om forsinkelser, til slutt beskjed om at Gardermoen også var stengt pga vinterværet! Men SAS er proffe og ordnet opp med ombooking til søndag formiddag pluss hotell og taxitransport til alle som trengte det (jeg stoler ikke helt på at Norwegian hadde taklet det like bra...). Det som skulle vært en grei reise hjem til en hyggelig lørdagsavtale med venner ble altså det stikk motsatte. Men, det hjelper ingenting å bli sur. Jeg klarte å bevare både humør og fatning, traff til og med to søte ungdommer som jeg delte taxi og lørdagskvelden for øvrig med. Det lot ikke til å plage dem at jeg helt sikkert kunne vært mora deres - vi hadde mye å snakke om og hadde det kjempehyggelig sammen.


Og da jeg endelig kom hjem søndag ettermiddag var det en ensom liten pusefrøken som ble veldig veldig glad...

En liten hjemmeulykke

De fleste ulykker skjer i hjemmet. Dette er visstnok en sannhet, selv om undertegnede ikke har erfart dette i praksis - før nå...

Etter vel overståtte juledager, med mange gjester i heimen både 1. og 2.juledag, satt jeg rolig og tilfreds sent om kvelden 2.juledag og leste i en spennende dansk bok jeg fikk i gave. Jeg hadde fått ryddet og vasket opp og følte at roen og freden endelig hadde senket seg. En deilig følelse, som altså ikke skulle vare lenge.

Klokka nærmet seg ett, på tide å krype til køys, jeg skulle bare slukke lyset nede i kjelleren først. Boom-bom-bom, jeg skled i trappen og landet med full tyngde på rompa og for på ryggen ned hele trappen. Det var sinnsykt vondt, men jeg kunne raskt konstatere at ingenting var brukket. Jeg følte meg imidlertid ganske svimmel, på vei til å besvime. Det er sånn kroppen min alltid har hatt en tendens til å reagere når jeg har skadet meg, jeg får blodtrykksfall og besvimer, en form for sjokk eller noe sånt? Så jeg fant det best å kreke meg opp i 2.etg for å legge meg i sengen min. Så langt kom jeg aldri. Plutselig var alt svart, jeg trodde jeg dunket hodet mitt hardt i soveromsdørkarmene og forsto ikke hvorfor jeg plutselig nesten ikke fikk puste. Så hørte jeg barna rope bak meg. Mamma, hva har skjedd? Der ligger jeg på gulvet, i en pøl av blod, det hele er uvirkelig. Jeg får summet meg og forstår at jeg har besvimt og ramlet sånn at jeg traff, uten å ta meg for, med ansiktet rett i sengestammen (en kraftig og god Ikea-treseng) før hodet til slutt smalt i gulvet. Det grusomme resultatet kunne konstateres, i tillegg til å være kraftig forslått nå både foran og bak og i hodet, hadde en hjørnefortann brukket tvert av og jeg hadde en dyp flenge i underleppen. Biten av tannen fant jeg forresten inne i tannkjøttet på baksiden av leppen.

Ungene bestemte at jeg måtte til legevakten, 19-åringen har jo endelig fått lappen og kunne kjøre, men datter på 16 ville også være med. Må innrømme at jeg følte meg ganske dum som kom tuslende inn på legevakten i pysjbukse, fleecejakke, blodig og forslått i ansiktet. Siden jeg har fått fasadeopprettholding inn med vestlandsk morsmelk, var jeg selvfølgelig i min omtåkethet bekymret for at de skulle tro at jeg var et middelaldrende fyllesvin, og mumlet med min blødene munn noe om at jeg ikke hadde drukket, altså...(noe som virkelig var sant!)

Jeg slapp å vente særlig lenge heldigvis. Datter på 16 var nattens heltinne, hun satt og holdt mor i hånden gjennom hele seansen av bedøvelse og sying av leppe.

Da jeg kom hjem og så meg selv i speilet begynte jeg å grine, idet jeg innså at jeg så ut som en slags kvinnelig Frankenstein-monster, og nok aldri kunne gå ut blant folk mer...

Siden jeg hadde hjernerystelse, skulle jeg ikke sove særlig, men ventet på at morgen skulle komme så jeg kunne ringe tannlegen. Men, her er et råd fra meg, hvis du skader tennene dine, helst ikke gjør dette på hverdagene i romjulen. Da har nemlig de fleste tannlegene ferie (de tjener jo nok resten av året!) samtidig er det ikke helligdag, så tannlegevakten er ikke tilgjengelig. Jeg ringte et par tannlegekontor uten resultat, bortsett fra at jeg begynte å grine, så kom heldigvis en god venninne og tok myndig over telefonen. Den circa femtende tannlegen vi ringte sa ja til å la meg komme, det foreløbige resultatet ble bøyle/skinne for å få en løs og skjev fortann på plass, og hjørnetann som var brukket ble limt på med noenlunde ok resultat. Men det er fortsatt mulig at tennene er så skadet at jeg vil miste dem, det vil tiden vise (grøss...)

De neste to ukene skal jeg, ifølge tannlegen, bare spise flytende/myk mat, det er ikke særlig lystelig.

Men moralen av denne historien kan altså oppsummeres slik:

Ikke gå med tynn, glatt strømpebukse i trapper.

Hvis du merker at du besvimer, sett/legg deg ned med en gang, ikke prøv å rekke fram til sengen din, særlig ikke hvis den er av det harde, solide slaget.

Hvis en tann løsner eller brekker så skal den oppbevares helst i melk, ikke tulles inn i papir som jeg hadde gjort.

Ikke skad tenner i romjulen. Det samme gjelder sikkert hverdagen i påsken.

HELT NATURLIG PROTEINTILSKUDD...

Pre-post (hah, endelig fikk jeg laget en pre-post jeg også!): Datter 15 har en greie med insekter og småkryp. De har en tendens til å dukke opp i maten hennes. Så mange ganger at hun har, på en måte forståelig nok, blitt en smule hysterisk. Det dreier seg om sorte biller som svømmer i melken sammen med frokostblandingen, fersken hvor det i stedet for kjerne i midten befinner seg flere saksedyrlignende kryp, larver på salatblad osv osv.
--------

I DAG, VED MIDDAGSBORDET I SKORPIONHEIMEN:

Undertegnede, sønn 18 og datter 15 sitter og spiser den veltillagede og gode maten jeg har laget, svinekoteletter i spesialfløtesaus, ris og lettkokt broccoli.
Datter 15: Uæææææ, en kokt liten larve på broccolien min!!!
Meg: Få se....nei, det der er nok bare litt av selve broccolien som har løsnet (prøver å virke overbevisende)
Datter 15: Nei, det er en larve!! Æsj... jeg orker ikke spise broccoli nå!
Meg: Jo, du skal spise broccoli, det er ingen larve!
Sønn 18: Mamma, se her! Enda en kokt larve, mye større!
Jeg ser på det han viser meg, det ser kanskje litt grønt og larve-aktig ut...
Meg: Klart det ikke er en larve! Jeg har jo skylt broccolien for søren!! Dessuten, hvis det likevel er det, så er de kokt, og det gjør ingenting å spise dem, det er rent proteintilskudd. (spiser min egen broccoli på en overbevisende måte, prøver å unngå å vise at jeg er litt småkvalm med tanke på eventuelle kokte grønne larver)
Datter 15: Hvorfor må det alltid være innsekter i maten min? (dissikerer broccoli ned til nano-størrelse for å avsløre evt flere larverlignende ting) Her er en edderkopp også!!
Sønn 18: Ha,ha, du tiltrekker deg insekter!!
Jeg (litt sur nå): Jeg vil ikke høre mer om larver og insekter, spis maten deres!
Sønn og datter: Mamma, maten ellers var veldig god altså...
Jeg: Hmm, Hrmmf...
Sønn 18: Mamma, hvor har du egentlig kjøpt den broccolien?
Jeg: På Meny, tenk!!
Sønn 18: Meny, frihet til å velge....dine egne larver!!

FLOM!!



Alle fjernsynsbildene av flomofre, både i England, Kongsberg og andre steder har vært en slags mental forberedelse. Nå, tidlig lørdag morgen, har jeg også blitt rammet av vannets herjinger. Sent i natt før jeg la meg, litt før to, sjekket jeg kjelleren. Det lynte og tordnet og regnet vannvittige mengder sent i går kveld, så jeg var litt bekymret. Men alt så fint ut. Litt før fem i morges våknet jeg med en foruroligende følelse, kjente også en litt ekkel eim i huset. Med bange anelser gikk jeg ned, og fikk et syn som ikke var hyggelig. Fullt av vann, saker og ting så ut som de var slengt rundt om. Det har på et eller annet tidspunkt stått 30-40 cm vann i kjelleren min. Selvfølgelig hadde jeg ekstra mye der nede akkurat nå, skulle kjøre en mengde ting til Fretex denne ferieuken som starter i dag. Det verste er at det sto en tre esker med gamle fotos der nede, jeg holder jo på med mitt scanner-prosjekt, som jeg dessverre ikke har kommet så alt for langt med. I tillegg et par bæreposer med dias, i hvilken grad dias tåler vann vet jeg ikke. Det vil vel vise seg... Fryseren har også tydeligvis kortsluttet. Og ellers er en mengde ting våte/ødelagt, kofferter, vinterstøvler osv osv.

Siden kl 05 i dag har jeg snakket med brannvesenet, forsikringsselskapet, vekket en uskyldig mann som hadde tlf nr jeg fikk fra forsikringsselskapet, og snakket med ISS. Venter nå på sistnevnte. Har også stått en time og skyflet vann har med kost, i retning sluk. Nå drikker jeg kaffe og lurer på om jeg egentlig vil være med på dette... Og det regner fortsatt noe j....

Oppdatering: Jeg tror på engler! Det har nettopp vært en her nå, Rino fra ISS er en engel, det er jeg overbevist om. Han så seg om, sa at vi ordner alt, bare ta det med ro, vi kommer hit og rydder og vasker. Det tar bar litt tid, for omtrent hele byen er i samme situasjon som meg. Eletriker som skal sjekke fryser`n kommer i løpet av dagen. Byen er for øvrig oversvømmet, alle underganger er stengt, du må IKKE finne på å kjøre ut i dag, fikk jeg beskjed om.
Så det beste jeg kan gjøre er å sitte i ro her hjemme og drikke kaffe, samt prøve å redde fotografiene.
Jeg lurer litt på om engle-Rino vil flytte inn her...?

God lørdag fra Skorpionkvinnen :-/

TRIFIDENE KOMMER??

Noen som husker Trifidene? Hørespillet "I Trifidenes dager", basert på John Wyndhams bok, ble sendt på NRK på 70-tallet, og det er sikkert flere enn meg som fikk små mareritt av det.

Virkelighetens trifider derimot, er jeg ganske sikker på at må være planten som heter Kjempebjørnekjeks, også kalt Tromsøpalme (det er egentlig to forskjellige planter). Den ser så flott ut, men pass deg! For det første fortrenger den de fleste andre vekster der den sprer seg, for det andre er den meget giftig! Det fikk jeg erfare for mange år siden, og ble minnet på det nå i sommer etter å ha lest flere avisartikler om den.

I den store hagen til familien i Østfold vokste disse gigant-plantene. Jeg hadde aldri sett så store blomster før, og var fascinert. Blant min barnoms lektyre var jo Putte i Blåbærskogen, og disse blomstene fikk meg til å føle meg som en liten Putte-jente. Vi tok et flott bilde, her er en meget ung Skorpionkvinne sommeren 1983.





Hjemme i Oslo en dag eller to etter dette begynte jeg å utvikle noen vonde sår på begge føttene. Det svidde og brant, gjorde virkelig vondt, det var som store brannsår. Jeg kunne virkelig ikke skjønne hva dette kom av, og da det videre utviklet seg noen vannvittig store væskefylte vabler, nærmest så store som pingpong-baller, oppsøkte jeg legevakten. Ikke mye hjelp å få, annet enn at de stakk hull på vablene og satte på bandasje. Hva det kom av ante ikke de heller. Jeg husker ikke lenger hvor lang tid det tok før jeg ble bra, men det varte en god stund. En tid senere kom jeg tilfeldig over en artikkel om giftige planter, som blant annet omhandlet Kjempebjørnekjeks. Da fikk jeg en aha-opplevelse, forsto brått hva det var som hadde forårsaket de vonde og uforståelige "brannsårene"! Jeg oppfordret familien med plantene i hagen til å kverke dem så godt de kunne, og har siden heldigvis sluppet nærkontakt med dem.

Enkelte planter bør altså bekjempes. Jeg støtter Sukkerspinnengelens Kverk en bjerk-aksjon, blir gjerne med på en lignende aksjon når det gjelder Burot også (jeg er allergisk mot begge disse). Videre drømmer jeg om at Terminator kanskje vil komme og fri oss fra Kjempebjørnekjeks-Trifidens herredømme...



(Det er mer å lese om planten her og her)