Reise mellom øst og vest eller omvendt

Tidligere har jeg skrevet litt om mine gamle foreldre som bor på vestlandet (bl.a. her og her) Det siste året har jeg reist ganske ofte over fjellene for å være sammen med dem og avlaste søsteren min litt. Midt i forrige uke gikk turen vestover nok en gang, bare en og en halv uke etter at jeg sist var der. Mamma'n min lå på sykehuset og pappa var tufs og svimmel og ensom. Det er trist å se sine forelsre miste grepet om tilværelsen. Men utrolig nok har de begge stadig godt humør og er takknemlige og glade for den minste lille ting.

I mange år var jeg ganske fornøyd med å ha 50 mil mellom meg og foreldrene mine, nå synes jeg det er litt trist å være så langt borte fra dem.



Fra vinduet på sykehuset hvor moren min lå var det flott utsikt, jeg benyttet anledningen til å ta et bilde av min gamle barneskole. Selv om jeg har blandede følelser overfor min egen skolegang, jeg mistrivdes veldig der i perioder, så var jeg også stolt av den store gamle skolen...den samme som begge foreldrene mine gikk på. Men da barna mine var små så kunne de ikke forstå at dette var en skole, de syntes den lignet på et fengsel!


Jeg skulle reise hjem via Stavanger. Fly fra Sola til Rygge. Det innebar busstur fra Haugesund til Stavanger i vakkert vestlandsk vinterlandskap. Selv om jeg hadde håpet på vestlandsvår så må jeg innrømme at kystlandskap med snødryss er ganske pent. (begge bildene er tatt med mobilkamera, så kvaliteten er ikke den beste!)




Snøen førte imidlertid til en ganske langdryg hjemtur. Rygge flyplass ble stengt og Norwegian-flyet jeg skulle reist med ble dermed kansellert. Ny billett med SAS sitt siste fly til Gardermoen ble optimistisk anskaffet. Ny ventetid, nye meldinger om forsinkelser, til slutt beskjed om at Gardermoen også var stengt pga vinterværet! Men SAS er proffe og ordnet opp med ombooking til søndag formiddag pluss hotell og taxitransport til alle som trengte det (jeg stoler ikke helt på at Norwegian hadde taklet det like bra...). Det som skulle vært en grei reise hjem til en hyggelig lørdagsavtale med venner ble altså det stikk motsatte. Men, det hjelper ingenting å bli sur. Jeg klarte å bevare både humør og fatning, traff til og med to søte ungdommer som jeg delte taxi og lørdagskvelden for øvrig med. Det lot ikke til å plage dem at jeg helt sikkert kunne vært mora deres - vi hadde mye å snakke om og hadde det kjempehyggelig sammen.


Og da jeg endelig kom hjem søndag ettermiddag var det en ensom liten pusefrøken som ble veldig veldig glad...

Tegn til liv her i bloggen?

Tre og en halv måned siden forrige innegg i skorpionbloggen! Det er ganske dårlig, må jeg innrømme. Men hvem vet, kanskje en liten smule skrivekløe kan innfinne seg nå når vi går mot vår og lysere tider. Vinteren har vært preget av diverse gjøremål, reiser, omsorg for de gamle foreldrene mine og en heftig omgang med influensa i slutten av januar. Men nå er det februar, jeg gleder meg til vår og lys og sol - og en liten snartur til Roma sammen med tenåringsdatter i vinterferien.

Spar et tre og sånt

Alle e-poster man får nå har følgende frase nederst: "Spar et tre! Vær vennlig, ikke skriv ut denne posten hvis du ikke virkelig må." Problemet er bare at i mange tilfeller her på jobben så må vi skrive ut. Vi får mange bestillinger på bøker, disse skal plukkes fram fra hele biblioteket, da må vi som oftest ha utskrift av posten med oss for å finne riktig eksemplar osv. Det tragikomiske da er at hver eneste utskrift blir på to ark istedet for ett, ene og alene fordi denne frasen kommer med på utskriften. Tenker mange trær må bøte med livet bare på grunn av den ene dumme setningen...
Ellers er det populært med spareråd for tiden. Jeg liker Hjorthens råd om å dusje sammen. Men jeg har en mistanke om at ungdommene mine ikke synes det er særlig stas å dusje sammen med mor. Til de av dere som har en bedre halvdel å dusje sammen med i disse sparetider vil jeg likevel advare: Pass på at dere ikke ender opp som paret i denne stripen til Wulf og Morgenthaler!

Vakker høstsøndag

Høsten er vakker. I hvert fall når det er indian summer-temperatur, solen skinner og man kan vandre i vakkert kystlandskap sammen med søte og rare venner.

Ikke tro på reklamen

Å være skeptisk til reklame er noe jeg øver meg på, stadig. Noen ganger er det lettere enn ellers. Som for eksempel når Kaupthing bank har en helsides annonse i A-magasinet nå sist fredag. Om sine gode sparevilkår. Den reklamen bet jeg ikke på, gitt...

Et tegn på hva?

I dag morges prøvde jeg for andre gang på få dager å låse inngangsdøra mi med sentrallås-dippedutten til bilen. Er det muligens et tegn på at jeg begynner å bli senil? Eller at jeg er litt for stressa? Kan det være at jeg er så begeistret over endelig å ha fått sentrallås-biiper at jeg ubevisst tror den kan brukes over alt. Eller er jeg simpelthen bare usedvanlig morgentrøtt og surrete...?

Skorpionkvinnens fine kulturuke

Siste del av september har jeg vært på to konserter og et teaterstykke i løpet av en drøy uke. Det er uvanlig høy kulturopplevelses-faktor i forhold til normalen for mitt vedkommende, men absolutt noe å strekke seg mot...

Først var jeg på konsert med Savage Rose her i byen hvor jeg bor. Kan godt huske at jeg som tenåring på 70-tallet satt og lyttet til dem og beundret Anisettes fantastiske stemme. Det var flott å oppleve den i virkeligheten, Anisette er nå 62 år men med stemmeprakt og sceneutstråling helt på høyden. Det var tendens til magisk stemning i salen mot slutten av konserten.



Et par dager senere gikk turen inn til Oslo Spectrum, i følge med mine tre ungdommer og den søde dansk mand, for å oppleve Coldplay. Vi hadde også her en storartet konsertopplevelse. Til tross for at de evige konsert-naturlovene slo til: Den høyeste personen med det største håret stilte seg like foran meg, da jeg forflyttet meg fulgte den høye lyse på mystisk vis etter og sto fortsatt foran meg. Ved siden av meg sto de som danset mest utagerende uten å ense menneskene rundt seg, og bak meg sto ei tonedøv jente som skrålte med på alle sangene. Sistnevnte ble utsatt for opptil flere av Skorpionkvinnens drepe-blikk, uten at det hadde ønsket effekt. Dette er den første konserten jeg har vært på hvor jeg følte meg litt tilårskommen. De fleste andre blant publikum så ut til å være i 20-år alderen. Dansk mand og jeg lurer litt på om vi er de eneste over 40 som er Coldplay-fan...? Her i heimen har Viva la Vida surret og gått i CD-spilleren i tiden etter konserten, og den er bare super-bra. Basta!



Sist torsdag var jeg så enda en tur til Oslo, sammen med to av ungdommene mine, for å se Jokkes verdiløse menn på Torshovteateret. En super teater/musikkopplevelse. Skuespillerne gjorde rollefigurene så ekte at jeg var sikker på at jeg hadde sett dem på gatene rundt Oslo S. Gjennom hele stykket ble Jokke og Valentinernes musikk framført. Utrolig mye humor, men ettersom elendigheten for rollefigurene tiltok, satt latteren litt fast i halsen og vi fikk tårer i øynene i stedet.

På veien med musikk

I går var jeg en tur i Strømstad igjen. Litt påfyll i matskapet var på sin plass, i tillegg venter jeg besøk av sød dansk mand om noen dager, da er det viktig at jeg har godt øl å tilby. Og det er ikke til å komme bort fra at på systembolaget har de supert utvalg av øl, til under halve prisen av hva det koster i Norge. (jeg kjøpte weissbier, Mythos, av sentimentale årsaker, og Millers.
Denne gangen klarte jeg ikke å overtale noen til å bli med på svensketur, så jeg tok turen alene. Da er det viktig å ha god musikk i bilen. I går tok jeg med en CD som det var utrolig lenge siden jeg hadde hørt på, med gode gamle Crosby, Stills & Nash. Musikken deres tåler helt klart gjenhør selv etter så mange år. Denne her har jeg alltid vært spesielt glad i:

Jeg er fortsatt her!

Det har bare vært så mye annet å tenke på og forholde seg til i sommer. Nå har det allerede blitt september, med litt for mye høstvær i forhold til hva jeg kunne ønske. Hvor ble det av den deilige lange Indian Summer som jeg hadde bestilt hos værgudene?

Utenom min tidligere omtalte Portugal-ferie så har sommeren gått med til å takle TRE oversvømmelser i kjelleren, med tilhørende ødelagte ting som var oppbevart der. Den ene gangen var vannstanden nesten 1 meter. Da hjelper det lite at man har plassert ting i 30-40 cm høyde opp fra gulvet for å sikre seg mot vannskader...

Videre har jeg, sammen med storesøster, tømt mitt barndomshjem på vestlandet. De gamle foreldre har flyttet inn i "omsorgsleilighet" (hvor mye omsorg det er kan virkelig diskuteres), hvor de har det bra og trives. Så huset hvor mor og far har levd i 40 år uten å kaste NOE, måtte tømmes før det skulle selges. Det eneste man kan gjøre i en sånn situasjon er å stålsette seg og være beinhard i dette-må-vi-kaste-avgjørelsene. No sentimental feelings... eller så få som mulig!

Vi fylte opp en diger container. Fretex fikk komme og plukke med seg av møbler og ting, men de ville slett ikke ha alt vi ønsket å gi dem. Så enda noen tilhengerlass måtte kjøres til det lokale søppelanlegget før vi var ferdige. Det jeg angrer mest på at jeg kastet var min gamle store slitne blå bamse. Den var ikke særlig pen, men jeg elsket den høyt som barn. I min "usentimentale" tilstand kastet jeg den i containeren, lå så våken om natten og tenkte på den og bestemte meg for å dra opp og redde den. Men det hadde striregnet om natten og bamse (Bjørn Åge het den...) som var av typen fyllt med sagflis og var blitt søkk våt. Så jeg overlot ham likevel til en ublid sjebne på søppeldynga.

Helt usentimental klarte jeg ikke å være, både jeg og storesøster tok selvfølgelig med oss noen ting fra barndomsheimen. Det lille jeg skulle ha med fylte faktisk opp hele bilen da jeg skulle kjøre hjem til Østfold igjen. Nå er det overfylt i skuffer og skap her hos meg.

Dette er noe av det jeg hadde med fra barndomshjemmet:

Senere i sommer har jeg vært i København, hvor jeg blant annet endelig fikk se utstillingen med fotografier av Sally Mann. Til tross for alle intensjoner om å gjenta fjorårets suksess på Down on the farm måtte jeg droppe denne festivalen i år, men jeg deltok på Månefestivalen som frivillig medarbeider, her sees Skorpionkvinnen i full sving med å selge ølbonger til folket:

Sommeren 2008 er over, høsten er her og med den forhåpentligvis inspirasjon til litt mer aktivitet her i bloggen.

Ferietur i pluss og minus

Plusspoeng:
Sol, sol, sol. Passe varme. Ramsalt turkis hav. Fantastiske strender. Morsomme bølger. Tøffe surfegutter å titte på. Vino verde. Øl (Sagres). Sardiner. Sardiner. Bacalao-kaker. Fortau og plasser i sort og hvit brosteinsdekor. Håndmalte kakkelfliser som dekor overalt, utenpå og inne i hus. Imponerende grad av søppelsortering overalt, til og med på strendene. Bratte smågater i Lisboa. Sintra. Morgenkaffe servert på sengen. Boken med noveller av Anna Gavalda.

Minuspoeng:
Kansellert flyavgang. Overveldende mengde biler, omvendt proporsjonalt med antall parkeringsplasser i "vår" lille by. For langt å gå til fots fra leilighet til strender og bysentrum. Verdens minste veranda i leiligheten. Kaldt hav (men selvfølgelig badet vi...). Medferierendes tendens til å ville spille Celine Dion-CD flere ganger hver dag. Migreneanfall. Telefon hjemmefra med beskjed om 1 meter høy vannstand i kjelleren.

Sommerferie...

Det er bare å innrømme at bloggetørken hos undertegnede har vedvart. Nå har jeg startet ferie (JIPPI!!) og om noen få timer setter jeg kursen mot Portugal, nærmere bestemt Cascais, ikke langt fra Lisboa. Portugal er en hvit flekk på mitt Europakart, så jeg gleder meg til å oppleve litt av et nytt land. Pluss sol, varme og ramsalte bad i atlanterhavet. Jeg håper å komme sterkere tilbake her etter ferien.

God sommer til alle som måtte dumpe innom...

Kino med NYC-minner

En kald og litt småvåt søndag uten spesielle planer. Selvfølgelig kunne jeg ryddet, sortert bilder, gjort rent, malt veggen som jeg grunnet for tre år siden...men jeg valgte å gå på kino. For å se "Sex and the City". Av en sånn film forventer man jo ikke annet enn underholdning, og det er absolutt helt greit for meg. Ikke har jeg vært spesielt blodfan av TV-serien, men jeg har tidvis sett på den. Kinofilmen synes jeg var litt kjedelig første timen, litt bedre siste halvdel. Jeg lo flere ganger...og moret meg litt over at Samantha hadde samme telefon som meg (Iphone).Jeg håpet på mange gjenkjennbare New York locations i filmen. Derfor var det overraskende og morsomt at en liten del av filmen fant sted på et av de stedene jeg virkelig likte best, New York Public Library. En fantastisk flott bygning. Her er noen av mine bilder. Jeg traff hverken Carrie, Samantha eller noen av de andre. Men det gjorde ingen ting.

Her står jeg på trappen, men venter ikke på Mr.Big...

Men inne i biblioteket traff jeg overraskende noen gode, gamle og kjente venner. I et monter der var de originale figurene fra Winnie the Poh stilt ut. Altså de lekedyrene som den virkelige Christopher Robin lekte med som barn. Ole Brumm, Tussi, Tigergutt, Nasse Nøff og Kengu. Slitte, men så søte. Mitt bibliotekarhjerte ble rørt av synet. Dessverre var det strengt forbudt å ta bilder. Vakten var svær med et strengt blikk, så jeg turde ikke å snikfotografere. Men jeg fant et bilde på nettet, her er de:

Slutt på sløving i sofaen?

Som kvinne så katt (min variant av som herre så hund...) Derfor er det vel rimelig å anta at Skorpionkvinnen har innehatt omtrent samme positur som sin yndige pusefrøken den siste måneden. Til en viss grad stemmer nok det, men sofalatskapen har vært i fin vekselvirkning med fest og moro, turer både hit og dit, dansk mande-besøk, konserter og lesing. Men nå er det på tide med litt bloggvirksomhet igjen. Kan vel ikke være dårligere enn Flopsy!?

Forresten innholdt punktet "fest og moro" en virkelig gedigen fest der det ble danset hele natten, Skorpionkvinnen vaklet salig hjem på høye hæler i fem-tiden om morgenen, og våknet neste dag i utmerket form - bortsett fra at knærne protesterte på enhver form bevegelse. Er det sånn man merker at man begynner å bli gammal?? Vondt i knærne i flere dager etter at man har svingt seg (og hoppet!) på dansegulvet (riktignok i bortimot fem-seks timer...).

Litt nostalgisk musikk-mimring har jeg forresten også bedrevet, fra USA bestilte jeg disse to CD-ene, begge var favoritter på vinylplatespilleren på tidlig 80-tall.

Shadows and light av Joni Mitchell - en fantastisk konsertplate fra 1980, med Path Metheny på gitar og Jaco Pastorius på bass.

No nukes - også en konsertplate, fra 1979.

Mange av mine yndlingsartister på den tiden er med her. Så deilig å høre denne platen igjen etter lang lang tid. Her er teksten fra en sang med Doobie brothers og James Taylor, like aktuell i dag synes nå jeg:

POWER

Give me the warm power of the Sun

Give me the steady flow of the waterfall

Give me the spirit of living things

As they return (to play?)

Give me the restless power of the wind

Give me the comforting glow of the wood fire

But please - take all your atomic - poison power away

Every body needs some (port of call?)

To shield them from the darkness and the cold

Some place to go, where to take our toll,

With its heart and soul.

I know that lives are at stake

Yours and mine, and our descendants in time

There´s so much to gain, so much to lose

I say, every one has to chose

Give me the warm power of the Sun
Give me the steady flow of the waterfall
Give me the spirit of living things
As they return (to play?)

Give me the restless power of the wind
Give me the comforting glow of the wood fire
But please - take all your atomic - poison power away

Vestlandet med flyttesjau og mer

Den siste tiden har tankene mine kretset omkring problemstillingen med å flytte på gamle, stadig mer hjelpetrengende men likevel motstrebende foreldre. Det har gått inn på meg mer enn jeg hadde trodd på forhånd - det bekrefter vel bare at til tross for at det er leeenge siden jeg flyttet hjemmefra og i årevis har bodd ca 50 mil unna så er de følelsesmessige båndene ganske sterke. Foreldrene mine har vekslet mellom vil og vil ikke i ukesvis, men plutselig for en snau uke siden bestemte de (dvs faren min i realiteten, mamman min er ganske dement) at de skulle prøve å bo i omsorgsleiligheten som sto tilgjengelig for dem. De nødvendige ting ble flyttet og nå ser det ut til at de gamle slår seg til ro i sitt nye bosted. Søsteren min og jeg har gjort det så fint vi har kunnet for dem og prøver å ordne opp med alle praktiske formaliteter.

Det er ingen tvil om at man blir ganske sliten av å holde på med sånne ting. Da er det ganske fint, når man befinner seg i sørvestlandets perle, på min tidlige barndoms "Bakarøynå", å tilbringe lørdagskvelden med å rusle noen hundre meter bort til Pitters kafé og drikke Hansa pils og høre på kjempeherlig musikk framført av Django Novo. SpagettiSwing er en musikk-kategori jeg aldri har hørt om før, men det er fantastisk fint å høre live! Kommer Django Novo til et sted nær deg, gå og hør på dem, anbefales herved av Skorpionkvinnen!

Så kom våren endelig...

Hver eneste helg de siste månedene har det regnet...vel, et føles i hvert fall sånn. Så da endelig en fantastisk solfylt aprilsøndag opprant, fant jeg ut at det var på tide å komme seg ut i skog og mark. En sukkerspinnvenninne er fin å ha som turfølge, hun lot seg lett lokke med, særlig da jeg lovte henne god, sterk kaffe på termos. Vi trasket avsted, opp på en topp for å få litt fin utsikt (dette ligger dypt rotfestet i en vestlending som meg). Mens vi satt der og kikket over mot telemarksfjellene i det fjerne flagret tre vakre sommerfugler forbi, en Påfugløye, en Sitronsommerfugl og en til som jeg ikke husker navnet på (det er Sukkerspinn som er eksperten når det gjelder dyrelivet).
Jeg glemte å ta med skikkelig kamera, men min nyanskaffede Iphone var med på turen, dermed ble det noen vårlige bildeinntrykk.

En ikke helt våken Sukkerspinn måtte bli med på tur...



Men det hjalp godt med litt niste og god sterk kaffe!

Utsikt er viktig for Skorpionkvinnen, utsikt til havet er det beste av alt.


En høvding fra bronsealderen er gravlagt her oppe. Gravrøysen er ca 3000 år gammel.


Hvitveisen blomstrer!

Vårstemning i skogen, det er så vakkert når sollyset "siles" mellom trærne.



Edderkoppen sitter klar og venter på byttet...

Skorpionkvinnen er warholized!

I forbindelse med kurset jeg holder på med så skulle jeg "leke" litt med bilder på nettet, her ligger det mange gøyale muligheter. Jeg falt for fristelsen til å warholize et lite bilde av meg selv, det ble litt tøft?

New York post 3. Mat og spisesteder.

Det er et faktum, og de som har lest litt her i bloggen har nok skjønt det, Skorpionkvinnen og familien har absolutt tendenser i retning av å være matvrak. Noe av det vi gledet oss til i New York var derfor å spise god amerikansk og annen etnisk mat. Alle steder vi reiser til, prøver vi å unngå såkalte "turistfelle"-spisesteder. Det å spise på de stedene hvor lokalbefolkningen går er alltid et godt tips. Så også i New York. De første seks dagene bodde vi på Upper West Side, 94.gate. Tips på forhånd sa at langs hele Broadway og Amsterdam Avenue på Upper West er det mange rimelige og gode spisesteder, det stemte. En venn av familien som bor i strøket anbefalte oss å bruke Key West Diner som vårt lokale stamsted, det ligger på Broadway mellom 94. og 95.gate. En herlig, typisk amerikansk diner, med et 60-70-talls interiør i turkis/rosa. Hyggelig og utrolig service-minded betjening (det var det jo forresten alle steder!) Vi spiste frokost her alle de seks dagene, ungdommene testet ut mange av frokostvariantene, alt smakte kjempegodt. Vi spiste også god middag/kveldsmat der et par ganger. Er du i nærheten anbefales et besøk her!

1.påskedag ruslet vi rundt i Greenwich Village i nydelig vårvær, lunchen spiste vi da på bittelille "The pink tea cup" i Grove Street. Jeg hadde lest positive omtaler av stedet, og vi ble ikke skuffet. Den "southern fried" kyllingen vi spiste er virkelig noe av det saftigste/sprøeste jeg har smakt.

Vi måtte spise burgere flere ganger, selvfølgelig. På ordentlige burger-steder vel og merke. Den aller beste burgeren tror jeg kanskje vi fikk på det knøttlille stedet Big Nicks Pizza and Burger Joint, på Broadway, circa ved 77.gate.

Påskeaften skeiet vi ut med å spise på et litt finere sted. Jeg hadde merket meg restauranten Roberto Passon ved 9.avenue/50.gate før vi dro. Her spiste vi fire både forrett (frityrstekt blekksprut, den BESTE jeg har spist noen gang!), hovedrett og dessert, delte en hel flaske vin pluss mye mineralvann, og det hele kom på under tusen kroner totalt inkl. tax og tip. (Det passer seg sikkert ikke å nevne at den italienske kelneren var fantastisk flott, men jeg gjør det likevel...)

(Ja, jeg vet at bildet er uskarpt - men nettopp det ble litt fint i grunnen...)

I tillegg til alt overveldende og flott i NYC, så får altså bare tanken på maten der meg til å lengte tilbake!

Vanskelig og vemodig

Mine foreldre har blitt så gamle nå. De var godt voksne da de giftet seg, og vi to barna kom heller ikke med det samme. Så jeg har alltid hatt "gamle" foreldre. Da jeg gikk i småskolen husker jeg godt at noen hadde mødre i tyveårene, min var godt over førti, det var litt flaut den gangen. Selv om mamma'n min var den peneste av dem alle...
Gradvis kommer den tilstanden at man ikke helt har grep om de daglige gjøremålene, matstell, hygiene osv. Mine foreldre har kommet dithen nå. De bor i et tungvint 60-talls hus med trapper og terskler og stor hage. I enighet med oss to barna ble det søkt om kommunal omsorgsbolig, og utrolig nok - de fikk tilbud om en fin og romslig, ganske ny, sentralt beliggende leilighet. Med trygghetsalarm og alt som er bra. Eneste problemet nå er at de ikke vil flytte likevel. Søster og jeg og alle andre innser at det er det eneste fornuftige, deres tilstand tatt i betraktning. Men det er ikke lett å tvinge sine egne foreldre til å gi opp hjemmet hvor de har bodd i over førti år. Jeg tror ikke jeg klarer det. Samtidig går jeg hele tiden rundt og tenker på hvordan det står til hjemme hos dem, og søster som bor i samme by er sliten av å ta ansvaret med å stille opp, jeg, lillesøster, bor jo 50 mil unna.

Nå skal jeg fly over fjellene til vestlandet og se hva som kan gjøres, jeg blir der resten av uken. Samtale med hjemmesykepleien er avtalt, og diverse andre ting skal jeg også ta tak i. Og kanskje klarer jeg å overtale dem til å flytte. Men jeg gleder meg ikke til den samtalen.

Oppdatert:
Nei, det er ikke lett dette her. Vi var og kikket på leiligheten som står klar til dem, nesten hver dag mens jeg var hjemme. Holdningen til min far varierte fra dag til dag, fra at den var fin og vi snakket om hvilke møbler som passet inn, til at det var ALT for dyrt (5500 i mnd., intet innskudd, noe de helt klart har råd til...), til at han egentlig er så glad i å holde på med hagearbeid (pappa er 90!), til at jo, flere venner av dem anbefalte dem å flytte så det var kanskje ikke så dumt, til at han synes leiligheten egentlig er litt liten. Mamma husker ikke at vi har sett på leiligheten engang, så der er det liksom ikke de store avgjørelsene bør tas! Søster og undertegnede er litt mentalt slitne, men har bestemt at vi ikke klarer å tvinge dem, så vi bruker litt tid på å la dem komme fram til en avgjørelse nå.

Til hovedstaden for å gjøre meg kulturell

I morgen ettermiddag blir jeg hentet av gode venner og fraktet inn til hovedstaden for å delta i hovedstadens kulturliv. Jeg skal se Tolvskillingsoperaen. Lurte litt på hvorfor i all verden jeg ikke fant noen anmeldelser på nettet, så gikk det opp for meg at premieren er i dag, torsdag 3. april...
Gleder meg i hvert fall til å se og høre dette stykket. Jeg kjenner en del av musikken til Kurt Weil, best fra en plate (maxi-singel?) som jeg en gang i oldtiden hadde med David Bowie, The Alabama song, men den er fra en annen opera tror jeg. Her er den:



En gang i tiden hadde jeg også denne platen med Kurt Weil-musikk, på vinyl. Tror nesten jeg må anskaffe den igjen. Mener å huske at den er utrolig bra, og mange fine artister samlet på en plate.

New York post 2 - rundt i gatene

Det å gå rundt i gatene i New Yorks forskjellige bydeler er spennende og overraskende men også gjenkjennende på en måte, det er så mange steder man har sett fra film og TV.
Vi trasket rundt ganske mye hver eneste dag, noe som helt sikkert var bra med tanke på all den gode maten vi spiste - det kommer jeg tilbake til...

Den første dagen vi var der, 17.mars, er St.Patricks Day, med stooor parade i 5th. Avenue. Vi fikk med oss siste del oppe ved Central Park om ettermiddagen. Dette bildet er litt til ære for Lothiane!

Flere dager senere vandret vi rundt i Financial District og gikk da bort til Ground Zero. Det var en sterkere opplevelse enn hva jeg hadde trodd på forhånd. Datteren min sa hun var så glad hun tok med solbrillene sine, hun gikk og gråt hele tiden. På bildet her er vi på vei bort til det veldig tydelige tomrommet. Vi husker film og bilder akkurat herfra da det utenkelige skjedde at tårnene raste sammen.

Det føltes veldig dagsaktuelt da vi var borte på East Side for å se på FN-bygningen og dumpet bort i en stor demonstrasjon for Tibet, med tydelig oppfordring til FN om å gripe fatt i problemstillingen.

Selvfølgelig kom vi over breakdance-oppvisning flere steder, dette er like utenfor New York Public Library på 5th av./42nd street. De var sinnsykt gode. Eldste sønn er forhenværende breakdanser selv, og syntes det var tøft å se.


Første påskedag stenges hele øverste del av 5th Avenue av for biltrafikk og New Yorkerne (og turistene) strømmer til for å overvære The Easter Parade. En parade/tog av folk som har tatt på seg rare eller flotte hatter, gjerne med påsketema.




Og noen benyttet anledningen til å komme med politiske ytringer:


Greenvich Village var så hyggelig og småkoselig. Små bruktplatesjapper, designbutikker, bokhandlere, bakerier - og de fine trappene foran inngangsdørene. Der det passer så fint å sitte med et kaffekrus i hånden og bare nyte det urbane liv...

Vi gikk tur i Greenwich Village en kveld også, da dumpet vi tilfeldig borti en filminnspilling, det var så morsomt å se på. Sønn filmet det hele med vårt videokamera, vi fant ut etterpå at skuespilleren de gjorde tagninger med var ingen ringere enn Chris Cooper.