...er det livet har en tendens til å være fylt av. Det vet alle som har levd en stund. Gleder og sorger er slett ikke alltid rettferdig fordelt, noen får alt for mye sorg i forhold til andre.
I min nærmeste sfære har det vært litt av begge deler i det siste.
En tilsynelatende liten glede, men stor nok for den det gjaldt, datter på 16 har gått med regulering på tennene i over to år, nå sist onsdag fikk hun den endelig av. Slutt på sårhet og smerter inne i munnen, mat som henger seg fast, jeg husker følelsen så godt selv. For min del havnet noen av tennene tilbake i sin skjeve stilling med årene, og etter
mine jule-eskapader er de skjevere enn noensinne. Men datter jubler og er sikker på at hun skal være flink å bruke gomm så det ikke sklir tilbake.
Gleden hennes over fine tenner er der nok lenge, men dagen etter ble det sorg likevel, for da fikk hun beskjed om at hun ikke var kommet videre i uttaksprosessen til
United World College. Store jenta mi gråt da, og jeg var glad for å kunne trøste med både forestående NYC-tur og hennes planlagte tur til Frankrike til sommeren.
En mye større sorg har rammet nærmeste omgangskrets. En familie ventet i glede på barn nummer tre som vokste i magen. Nesten halvveis i svangerskapet er det ultralyd. Da så legen at det var store misdannelser på barnet og prøver viste at barnets tilstand var"uforenlig med liv". Da sitter man altså der og må ta avgjørelser....som vil sitte i for resten av livet uansett hva man bestemmer seg for. Livet er ikke rettferdig i sin fordeling av sorg og smerte...
Vi gikk og kikket opp mye av tiden!
