Den siste tiden har tankene mine kretset omkring problemstillingen med å flytte på gamle, stadig mer hjelpetrengende men likevel motstrebende foreldre. Det har gått inn på meg mer enn jeg hadde trodd på forhånd - det bekrefter vel bare at til tross for at det er leeenge siden jeg flyttet hjemmefra og i årevis har bodd ca 50 mil unna så er de følelsesmessige båndene ganske sterke. Foreldrene mine har vekslet mellom vil og vil ikke i ukesvis, men plutselig for en snau uke siden bestemte de (dvs faren min i realiteten, mamman min er ganske dement) at de skulle prøve å bo i omsorgsleiligheten som sto tilgjengelig for dem. De nødvendige ting ble flyttet og nå ser det ut til at de gamle slår seg til ro i sitt nye bosted. Søsteren min og jeg har gjort det så fint vi har kunnet for dem og prøver å ordne opp med alle praktiske formaliteter.

5 kommentarer:
Så fint at de endelig bestemte seg for å flytte. Selvsagt ikke lett, men det er jo bedre at de bestemmer seg for det selv, enn at det etterhvert må bli bestemt for dem.
Det var godt å høre at de tok en endelig avgjørelse, godt for alle.
Iskwew, og anonym: Ja, vi er veldig glade for at de har bestemt seg (under relativt sterkt press fra oss, det må innrømmes). Vi ser veldig tydelig at det virkelig var på tide!
Der man jo at det hjelper å gi folk litt tid (selv om det jo var press i dette). Noen ganger må man bare få fram en endring, men jeg håper virkelig foreldrene deres slår seg til ro der og trives!
SpaghettiSwing hørtes jo bra ut!!
Legg inn en kommentar