BIKINI-HELVETE

Sommerferie og Kreta-tur nærmer seg faretruende. Årets bikini-innkjøp ble derfor foretatt i går. Og alle kvinner over ca 25 år vet hva jeg snakker om da. Det er IKKE morsomt. Ikke mens man står i prøverommet i hvert fall. Etterpå kan man le litt av seg selv...

I dag fikk jeg en morsom mail, den passer godt her så jeg stjeler den. Vet ikke hvem som har skrevet den, men forfatteren er helt sikker av hunkjønn.

PÅ`N IGJEN....

Våren starter som et boblende eventyr av bjørkesprett, lyse kvelder og massevis av overskudd. Men selvsagt varer det ikke, i alle fall ikke for oss kvinner. En eller annen gang i mai eller juni må vi nemlig kjøpe BIKINI! Det utløser en viss depresjon.

For også i fjor fant vi ut at vi uansett var så stygge i bikini at det ikke var noen vits i å bruke penger på den, så vi endte opp med en 70 kroners sak.

I år er fargen borte og strikken råtten, så da er det på'n igjen.

Bitter erfaring fra prøverommet viser at bikini er et nådeløst og avslørende plagg, uansett hvilken modell man velger. Bukser med høy skjæring passer kanskje for syltynne damer helt uten ridelår og kjønnshår, men ikke for oss andre.

Stroppeløse overdeler får puppene til å se ut som en bilring som har havnet for langt opp. Og 50-talls moten som skulle skjule alt, er i realiteten ikke annet enn en krysning av en håndballshorts fra et tidligere østblokkland og en gammeldags sloggi-underbukse. Resultatet er at det strammer og buler ut på alle de gale stedene.

I år krever moten overdeler med innlegg og bikinibukser som hviler på hoftene. Yppige modeller får oss til å tro at bikinimoten er mer kledelig i år. Om ikke annet ser innleggene ut til å gi oss sprettpupper som forhåpentligvis drar oppmerksomheten bort fra resten av kroppen, så det er ikke uten en viss optimisme at vi tar med oss et 20-talls bikinier inn i prøverommet.

Kroppen er lyseblå etter vinteren og sokkemerkene sitter som støpt etter en lang dag på jobb. Ennå har ikke hårene på leggene veket for voksen, og i speilet surmuler en rund marsipangris med busta på. Lysstoffrørene sørger for at man oppdager appelsinhuden som aldri synes på badet hjemme, og alle fem helfigurspeilene avslører ryggflesk hittil bare sett på Rembrandts
kvinner.

Med senket hode rusler vi hjem. I posen ligger byens billigste bikini, buksen er fire størrelser større enn overdelen. Løpet er kjørt, Kroppen har forfalt, så vi kjøper likegodt en sjokolade på veien hjem. Angeren får vi på kjøpet.

Hjemme i sofaen forsøker vi å overbevise oss selv om at det er det indre som teller og at kroppsslaveriet ble avskaffet på 70-tallet. Etter et par glass vin og mer sjokolade begynner vi å tro det selv også. Tar man løgnene fra gjennomsnittskvinnen, tar man som kjent lykken fra henne!

Og her er mitt lille alternativ til Lordx sin KRF ;-) (Men kameltå og det hele...)