tirsdag, april 11, 2006

20 ÅR SIDEN TSJERNOBYL

Sist helg kunne man lese om Tsjernobyl både i Aftenpostens A-magasin og i Dagbladets lørdags-magasin. Det var gode og grundige artikler, som beskrev med ord og bilder hvordan livet 20 år etter ulykken er for mennesker som levde i området den gang. Beskrivelsene er for det meste ganske dystre. Men man kan også lese om noen mennesker som har vendt tilbake til den forbudte sonen og altså både lever og dyrker jorda i det høy-radioaktive området. Magasinet skriver også om det faktum at viltbestanden har økt i området og ser ut til å ha tilpasset seg radio-aktiviteten. Dette var merkelig og litt nifst å lese om.
Atomkraft og atombomber og den fare for radioaktivitet som følger med har jeg alltid sett på som noe av det farligste for livet på jorda. Jeg vokste opp på 60 og 70-tallet med kald krig/atomkrig trussel som et redsels-bilde. Som ung og idealistisk miljøverner var da også kampen mot atomkraftverk viktig. Det kom flere filmer som omhandlet temaet - de var både skremmende og tankevekkende. Jeg husker Kina-syndromet med Jane Fonda, Silkwood(?) med Meryl Streep, og en film om tiden etter en atom-krig, tror den het "Dagen etter" (The day after) eller noe lignende.
Jeg har det ikke med å være så engstelig av meg, men dette er ting jeg synes er skremmende!

Tsjernobyl-ulykken gjorde derfor selvfølgelig stort inntrykk på meg. Ikke minst fordi jeg nettopp var blitt mor for første gang. Sønnen min var seks måneder gammel i april 1986. Endelig var det blitt vår og jeg var ofte ute og trillet - for det meste uten kalesje på vognen, opptatt som jeg var av at ungen min skulle få masse frisk luft. En dag i slutten av april likeså, lang trilletur uten kalesje. Denne dagen begynte det å regne, lett fint vår-regn. Jeg husker at jeg tenkte Pytt-pytt...litt regn i ansiktet på babyen er sikkert bare sunt, det må han jo venne seg til.
Senere, om det var samme kveld eller neste dag husker jeg ikke, men ganske snart kom nyheten om at det befant seg en stor radiokativ sky over Nord-Europa og Norge. Etterhvert ble det klart at den stammet fra Sovjet, og det som viste seg å være ulykken i Tsjernobyl. Radioaktivt regn hadde falt over store deler av Norge.
Sommeren 1986 var det ikke mange som plukket bær eller sopp, heller ikke viltkjøtt var særlig populær middagsmat det første året etterpå. Men litt galgenhumor gjør seg alltid - jeg husker noen venner som inviterte på lammestek med bequerell-saus....

Siden, når jeg har hørt om Tsjernobyl-ulykken, har jeg alltid sett for meg bildet av min vakre lille gutt som sov søtt i vognen mens vår-regnet dryppet i ansiktet hans. Og jeg må innrømme at det spøkte litt i tankene mine - når han iblant hadde en hoven lymfekjertel el.l. i småbarns-årene fulgte jeg ekstra godt med. Nå har han blitt en stor og flott ung mann på 20 år som for det meste er frisk som en fisk - heldigvis!
Jeg vet godt at dette er bagatellmessig i forhold til hva de har opplevd som bodde i nærheten av Tsjernobyl, men det er likefullt et ganske sterkt minne for meg.

Det nifseste ved radioaktiv forurensing er jo nettopp at man hverken kan se, lukte eller smake den. Det er grunn god nok for meg til fortsatt å være motstander av atomkraftverk, og kjempe mot spredning atomvåpen av alle slag.

1 kommentar:

Marius sa...

Kanskje denne må være noe å satse på for disse som ikke er av samme oppfatning som deg: Ja til atomkraft - og morsome barn.

Blir vel omtrent like bra som å starte organisasjonen Nekrofile for aktiv dødshjelp.