Å VÆRE REDD ELLER IKKE VÆRE REDD

For noen dager siden hørte jeg professor Fuggelli på radioen. Han snakket om alle mennesker som var redde nå for tiden, og hvor liten grunn man har for å være redd i vår norske virkelighet. Han fremholdt at vi her og nå lever i den tryggeste tidsalder som har vært noen gang i historien og i det fredeligste lille hjørnet av verden. Da jeg hørte dette tenkte jeg at ja, jeg er enig! Jeg blir ofte forundret over hvor fort mennesker i mine omgivelser blir revet med av redsel for ting som media hauser opp. Når jeg hører folk si at de ikke tør ha katt pga redsel for fugleinfluensa så blir jeg litt oppgitt og lattermild! Når bekjente sier at de ikke tør å reise til London pga terror-faren synes jeg litt synd på dem! Men jeg skjønner at jeg skal passe meg for å være hovmodig - det er en ærlig sak å være redd! Merker jo at jeg også selvfølgelig blir påvirket av medienes skriverier....jeg har bl.a. ikke kjøpt kjøttdeig eller relaterte produkter de siste par ukene, er ikke redd for å bli syk, men det byr meg litt imot likevel...

Jeg er jo litt glad for at jeg ikke så lett blir engstelig og redd. Husker høsten 2001, da skulle sønn som fylte 13 år og jeg ta en fødselsdags-tur til London. Vi var knapt i gang med planleggingen da den 11.september kom. Jeg avventet situasjonen litt, men så bestemte vi oss for å dra som planlagt, i midten av november. Reiselivsnæringen gikk jo den høsten ned i en bølgedal, og gode tilbud florerte. Så det ble førsteklasses hotell for en billig penge, og sønnen slapp å bli skuffet - han hadde gledet seg til sin 13-års tur i lang,lang tid.
Jeg mener ikke at man ikke skal ta forholdsregler og være forsiktig, men jeg er ikke villig til å la terroristene skremme oss til å sitte stille i vårt lille hjørne av verden.

Sist sommer hadde jeg forresten en litt rar opplevelse, jeg var på Stansted ved London med barna mine, vi skulle videre til Frankrike på ferie (billig flytur med Ryanair...) Mens vi sto i en av køene der datt det plutselig en tanke ned i hodet mitt: Hva om en bombe eksploderer like ved her vi står i kø...vil jeg rekke å kaste meg over barna for å skjerme dem? Jeg ble forskrekket over denne plutselige tanken, det er så ulikt meg å tenke på sånt. Slo det bort og tenkte ikke mer på det - før neste dag, da det utpå formiddagen tikket inn tekstmelding på mobilen: "Er det i dag dere er i London? Terrorbomber på undergrunnen!" Vi satt jo da trygt på stranda i syd-Frankrike, men det føltes litt merkelig...

I denne forbindelse bør det nok innrømmes at jeg, til tross for at jeg i noen sammenhenger er forholdsvis tøff, så absolutt har mine ting jeg er redd for, her er noen:
Jeg har velutviklet høydeskrekk, stup og denslags takler jeg dårlig! (Tør ikke gå Besseggen f.eks.) (Men jeg elsker å fly!!)
Noen ganger kan jeg være ganske nervøs for å kjøre på sterkt trafikkerte og ulykkes-belastede veier.
Jeg er livredd for insekter av typen nattsvermere, grøss...