Reise mellom øst og vest eller omvendt

Tidligere har jeg skrevet litt om mine gamle foreldre som bor på vestlandet (bl.a. her og her) Det siste året har jeg reist ganske ofte over fjellene for å være sammen med dem og avlaste søsteren min litt. Midt i forrige uke gikk turen vestover nok en gang, bare en og en halv uke etter at jeg sist var der. Mamma'n min lå på sykehuset og pappa var tufs og svimmel og ensom. Det er trist å se sine forelsre miste grepet om tilværelsen. Men utrolig nok har de begge stadig godt humør og er takknemlige og glade for den minste lille ting.

I mange år var jeg ganske fornøyd med å ha 50 mil mellom meg og foreldrene mine, nå synes jeg det er litt trist å være så langt borte fra dem.



Fra vinduet på sykehuset hvor moren min lå var det flott utsikt, jeg benyttet anledningen til å ta et bilde av min gamle barneskole. Selv om jeg har blandede følelser overfor min egen skolegang, jeg mistrivdes veldig der i perioder, så var jeg også stolt av den store gamle skolen...den samme som begge foreldrene mine gikk på. Men da barna mine var små så kunne de ikke forstå at dette var en skole, de syntes den lignet på et fengsel!


Jeg skulle reise hjem via Stavanger. Fly fra Sola til Rygge. Det innebar busstur fra Haugesund til Stavanger i vakkert vestlandsk vinterlandskap. Selv om jeg hadde håpet på vestlandsvår så må jeg innrømme at kystlandskap med snødryss er ganske pent. (begge bildene er tatt med mobilkamera, så kvaliteten er ikke den beste!)




Snøen førte imidlertid til en ganske langdryg hjemtur. Rygge flyplass ble stengt og Norwegian-flyet jeg skulle reist med ble dermed kansellert. Ny billett med SAS sitt siste fly til Gardermoen ble optimistisk anskaffet. Ny ventetid, nye meldinger om forsinkelser, til slutt beskjed om at Gardermoen også var stengt pga vinterværet! Men SAS er proffe og ordnet opp med ombooking til søndag formiddag pluss hotell og taxitransport til alle som trengte det (jeg stoler ikke helt på at Norwegian hadde taklet det like bra...). Det som skulle vært en grei reise hjem til en hyggelig lørdagsavtale med venner ble altså det stikk motsatte. Men, det hjelper ingenting å bli sur. Jeg klarte å bevare både humør og fatning, traff til og med to søte ungdommer som jeg delte taxi og lørdagskvelden for øvrig med. Det lot ikke til å plage dem at jeg helt sikkert kunne vært mora deres - vi hadde mye å snakke om og hadde det kjempehyggelig sammen.


Og da jeg endelig kom hjem søndag ettermiddag var det en ensom liten pusefrøken som ble veldig veldig glad...