MYE Å TENKE PÅ: OM KRIG OG FRED OG TERROR OG UNGDOM OG JOBB OG SÅNN...

Stille, stille har det vært i lille bloggen min i det siste - men ikke i hodet mitt, der har det surret rundt litt for mange tanker. Har ikke funnet roen til å sitte foran tastaturet, men nå er det på tide å skrive litt igjen!

DA BLE JEG GLAD:
Alltid litt å bekymre seg over når man har barn/ungdom i huset! Sønn på 17 var i år søker til lærling-plass, han har gått to år på videregående. Vi var optimistiske, gutten er grei, hyggelig og flink til å jobbe. Men hele sommeren gikk uten napp hos noe firma. Hele august gikk. De fleste andre unge vi kjenner var i gang med skole. Nesten alle i klassen han gikk i hadde fått lærlingplass. Husets unge mann var aktiv, ringte og sendte søknader. Ingenting skjedde. Så ble han innkalt til intervju, han syklet glad avsted til tross for at han var syk og hadde feber. Fortsatt skjedde ingenting, jeg tenkte i mitt stille sinn at han muligens ikke hadde gitt så godt inntrykk siden han var syk. Jeg begynte å tenke på alternativer for ham, skulle han kanskje fortsette på skole likevel? Hadde han/vi valgt helt feil da han satset på håndtverks-fag? Søvnproblemer er relativt ukjent for meg, men flere nattetimer ble tilbrakt liggende våken og gruble på hva vi skulle gjøre...
Så ringte telefonen, nesten to uker etter intervjuet. Han var blitt tatt inn som lærling. O hvilken glede!! Hele familen jublet. Sist mandag startet han opp, kjekk kar på vei til å bli en skikkelig handy-håndverker! Og jeg gleder meg storlig over det, endelig en håndtverker i familen, her er det fra før overfylt av lærere, akademikere osv.

DA BLE JEG RØRT:
I likhet med mange andre, satt vi mandag og så på 9/11 dokumentaren på NRK. Godt og gripende laget, etter min mening. Barna ble også veldig grepet av det, tårene rant hos fjortis-datter. Jeg foreslo hun kunne heller gjøre noe annet hvis hun ble så trist, men: "nei, jeg vil se på dette selv om det får meg til å gråte" sa hun. Jeg ble spesielt rørt av å se og høre brannmannens historie. Han som sammen med noen kolleger og damen de prøvde å hjelpe ikke kom seg ut da det nordre tårnet raste. Men som likevel på mirakuløst vis overlevde og ble reddet ut. Jeg kan nesten ikke forstå at man etter å ha opplevd noe sånt kan sitte rolig å fortelle, smile. Han var så flott, det lyste av ham. En helt, et godt menneske. Det er når jeg ser eller hører om mennesker som ham at jeg til tross for all elendighet, krig og terror tenker at det likevel finnes håp...

NÅ TENKER JEG PÅ AFGHANISTAN:
Jeg velger å tro at det finnes håp om frihet og fred i Afghanistan. En god dansk venn reiste i natt avsted dit for å delta i de danske ISAF-styrkene som er med i Afghanistan. Avdelingen han hører til er plassert syd i landet, der har det vært harde kamper mot Taliban en tid nå. Om det er riktig eller galt at Nato og USA har gått inn med militærstyrker i landet der, er ikke noe jeg kan ha en sikker mening om. Men at fundamentalister/fanatister som Taliban bør bekjempes, det er jeg overbevist om!
Det er nifst når noen man er glad i skal være et sted hvor det faktisk er krig. Og litt rart for en gammel ikkevolds-forkjemper som meg å nå ha en god venn som er militær og skal ut og kjempe. Heldigvis har jeg med årene fått et mye mer nyansert syn på militær-vesen enn det jeg hadde som menings-bastant 20-åring. Så har jeg også fått enorm respekt for den jobben som min danske venn gjør, ettersom jeg har fått vite mer om den. Han er bl.a.ekspert på bomber og miner, og er med på å fjerne mye at de uhumskhetene som ligger igjen etter tidligere stridigheter, noe som har stor betydning for sivilbefolkningen.
Nyheter fra Afghanistan blir verdsatt høyt i Skorpionheimen i tiden fremover, man får ikke vite så mye i norske medier, så det er jamen godt at andre lands aviser kan leses på nettet.