fredag, desember 29, 2006

DØDEN KAN RAMME BRÅTT OG GRUSOMT

Det er noe vi håper at ikke skal ramme oss, men likevel skjer det noen ganger. Små barn og unge mennesker blir brått revet bort. Datter på 15 fikk en tøff og trist beskjed to dager før jul. Klassevenninnen hennes døde etter noen dagers kritisk sykeleie. Det er vondt og tøft for ungdommer å få livets urettferdighet og uransaklighet rett i fleisen på den måten. Vanskelig å forstå at en som har vært der i klassen hver dag aldri, aldri mer vil være der. Som mamma er det ikke så lett å vite hvordan man skal trøste/snakke om det, men jeg har nå forsøkt så godt jeg har kunnet. "Heldigvis" har det vært dødsfall i nær familie de siste årene, så hun har måttet forholde seg til dødens realitet tidligere også...
I dag var det begravelse. Klassen deltok nesten fulltallig, og hadde også spleiset på en vakker krans. Jeg valgte å ikke følge datter i begravelsen, for jeg har tro på at noen ting faktisk er bra å måtte takle uten mamma`n på slep... Men jeg ble glad da jeg kom hjem fra jobb og datter fortalte at klassevennene hadde sammen med flere lærere hatt samling på skolen med kakao og boller i etterkant.

Stadig blir man minnet om hvor skjørt livet er....


5 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg er enig i at slikt kan gjøres best uten mor.

Jeg husker veldig godt da en klassekamerat døde da jeg gikk i 7. klasse. Vi jentene satt og sørget sammen i en sofa og hørte på musikk, og hører jeg den musikken nå så er jeg tilbake i sofaen.

fr.martinsen (jeg fikk ikke til å logge meg inn)
Da jeg kom hjem etter begravelsen sto foreldrene mine og vasket rundt med grønnsåpe. Og jeg bruker aldri grønnsåpe, lukta gjør meg litt trist.

Det er ikke alltid de detaljene vi tror som brenner seg fast. Begravelsen husker jeg ingenting av.

Anonym sa...

jajaja, og så kom signaturen midt inni kommentaren.
beklager.

fr.

Skorpionkvinnen sa...

Fr.Martinsen, det er sant at det ofte er detaljer som musikk/lyder og lukter som får en til å huske ting, både fine og triste ting! Datter fortalte at de spilte Titanic-melodien i begravelsen i dag, jeg vil tro at hun alltid vil tenke på dette som har hendt når hun hører den heretter...

Habben sa...

Jeg trodde i grunnen at jeg hadde et greit og naturlig forhold til døden lenge jeg. Men etter hvert som man blir eldre kryper det nærmere. Stadig fler man kjenner og har et forhold til dør og i løpet av dette siste året har jeg kommet til at jeg absolutt ikke har noe avklart og naturlig forhold til døden. Skulle ønske det var slik, men jeg kan ikke si annet enn at døden for meg har blitt en "jævla uting" Når grandtanta på 104 fra svigerfamilien døde i sommer, virket døden egentlig naturlig, en verdig slutt på et langt liv, men når et ungt menneske i familien,og barn i vennekretsen døde ble det hele for meg bare veldig, veldig unaturlig og jævlig.

Skorpionkvinnen sa...

Jeg skjønner godt hva du mener, Habben. I fjor døde en elsket bestefar her, 90 år gammel og med et langt og rikt liv bak seg. Vi savner ham, men det er livets gang og sånn det skal være. Men når barn og unge plutselig dør, da klarer jeg ikke finne noen mening i det! Og så skjer det jo noen ganger likevel...